Som et ledd i at Nielstorp+ arkitekter har gått over til et utvidet partnerskap profesjonaliseres organisasjonen ytterligere.
Inn som styreleder kommer Elise Sendstad, med bred erfaring fra styrevirksomhet, organisasjonsbygging og strategisk ledelse, skriver selskapet i en pressemelding.
Hennes erfaring bl.a. fra skaleringen av Cognite, til et ledende teknologiselskap, vil bidra til å styrke Nielstorp+ arkitekters ambisjon om å være en betydelig kompetansebedrift i byggebransjen i inn- og utland.
I tillegg trer Trond Aslaksen inn som nytt styremedlem i selskapet.
Trond, er partner hos Akershus Eiendom, og bringer med seg omfattende kommersiell erfaring og markedsforståelse. Hans inngående kunnskap til eiendomsmarkedet vil være en betydelig ressurs for selskapet og bidra til å styrke kontorets kommersielle markedsekspertise.
Styret består også av tre erfarne arkitekter og partnere i Nielstorp+ arkitekter:
Gaute Grønmo, Øyvind Neslein og Herman Hagelsteen.
Samlet representerer styret og daglig leder Bente Ulvøy, et team med en kombinasjon av ledelseskompetanse, bransjeerfaring og arkitektonisk ekspertise.
Det nye styret vil aktivt bistå Nielstorp+ arkitekter i en spennende periode med vekst og utviklingsprosjekter over hele landet.
«Vi jobber for tiden med spennende prosjekter over hele Norge og ser frem til å dra nytte av den varierte kompetansen og erfaringen det nye styret bringer til bordet- sier Herman Hagelsteen arkitekt og partner i selskapet.
«Vi er en arkitektbedrift som er arkitekteid, med ambisjon om å være en fagekspert innenfor arkitekturutforming for våre samarbeidspartnere og samfunnet generelt. Vi har en profesjonalisert drift av selskapet og det nye styret bidrar ytterligere til at vi som arkitekter kan fokusere på faget vårt i samspill med tverrfaglig ekspertise».
«Vi er et kontor med lang fartstid og en stor og variert prosjektportfolio. Reisen fortsetter nå med nye eiere og spennende prosjekter som strekker seg fra sjøfrontutvikling i Tromsø til større rehabiliteringsprosjekter i Oslo slik som Oslo Atrium i Bjørvika på 28.000m².» sier Øyvind Neslein.
Oslo Atrium ble opprinnelig tegnet av Nielstorp+ og bygget i 2003.
I disse dager fullføres en større rehabilitering som integrerer bygget med bygulvet i Bjørvika og etablerer nye, åpne gode kontorløsninger samt en spektakulær takterasse med tilhørende nye volumer.
SAS-huset har et 160 meter langt atrie overdekket av glass. Foto: Lasse Olsson
Kan man ta med seg noen erfaringer fra 1980-tallets pionerprosjekter for å lykkes med dagens glassbyggeri, og hva må man ta hensyn til i rehabilitering og ombruk av glassgårder?
Tekst: Thomas Aasen
Med introduksjon av aluminium profilsystemer egnet for skråstilte glassflater gjorde bruken av glass i bygninger et kvantesprang i Norge på 1980-tallet.
Plutselig var det teknisk mulig å bygge glasstak som kunne holde tett over tid, uten hyppig nødhjelp med fugemasse.
Forbedrete glasstyper som kunne redusere varmetap og samtidig holde uønsket solenergi på utsiden, åpnet for å skape arealer med sommerstemning på helårsbasis.
Tidligere uutnyttede og kanskje forfalte arealer mellom bygninger, tilbygg og ikke minst handlegater i kjøpesentra ble til klimatiserte soner under glasstak.
De tidlige prosjektene – eksempler fra 70- og 80-tallet
Universitetet på Dragvoll utgjør et stykke pionerarbeid utført av Henning Larsen tegnestue på slutten av 1970-tallet der brede glassoverdekte gater utgjør bindeleddet mellom bygningene.
Taket var skreddersydd for formålet og besto av store skyvbare felt som ved hjelp av elektromotorer kunne trekkes til side på fine dager.
Gatene var halvklimatiserte, noe som bidro til at temperaturen ikke ble lavere enn at planter plassert på gateplan kunne overleve. Det fantes heller ikke noe krav til absolutt tetthet.
Permanente spalter i mønet bidro derfor til naturlig ventilasjon samtidig som en aksepterte at vann dryppet ned på gaten under regnvær. Konseptet var inspirert av en arkitektur som allerede eksisterte i andre europeiske byer, der taket gir beskyttelse mot nedbør samtidig som åpne gavler bidrar til et et tilnærmet uteklima.
Royal Garden i Trondheim representerer en tidlig utgave av 80-tallets glassgårdarkitektur. Foto: Lena Knutli
Noen år senere ble Royal Garden hotell i Trondheim bygget. Inspirert av bryggene langs Nidelven ble tette bygningskropper bundet sammen av glassgårder med tilsvarende form. Systemprofiler av aluminium la grunnlaget for tette og fullklimatiserte bygningskropper.
Trondheim var med ett blitt til senteret for glassgårdutviklingen. «Glass-gårddager» på NTH (dagens NTNU), der fagfolk møttes og utvekslet erfaringer og visjoner ble arrangert flere ganger.
I årene som fulgte vokste kjøpesentre med glassgater fram over hele landet. Overdekning av sentrale handlegater i byene ble diskutert, men kompliserte bygningsstrukturer av ulik kvalitet, og ikke minst ofte fragmenterte eierforhold gjorde at mange av disse planene strandet før realisering. Storgata i Bodø står igjen som eksempel på et prosjekt som faktisk ble gjennomført.
Av kontorbygg representerer SAS sitt hovedkvarter utenfor Stockholm tegnet av Niels Torp Arkitekter et betydelig eksempel på tidlig glassgårdarkitektur.
Erfaringer med glassgårder og -tak som ble bygget
Med de tidlige prosjektene kunne en etter hvert på godt og vondt erfare glassgårdenes ulike kvaliteter.
Selv om det etter hvert dukket opp flere tilbydere av profilsystemer beregnet for glasstak valgte fremdeles enkelte å satse på produkter beregnet for tradisjonell vertikal montasje i kombinasjon med betydelige mengder fugemasse.
Dette var et konsept som fungerte over kortere eller lengre tid før vannet til slutt fant veien inn. Til tross for innovative nyvinninger innen bygningsglass erfarte en at store glassarealer byr på ulike klimatiske utfordringer. Drivhuseffekten sørger for at kortbølget solenergi slipper inn gjennom glasset, men ikke ut igjen.
I Palmehagen i Royal Garden i Trondheim ble det før rehabiliteringen brukt parasoller som klimatiltak. Arkivfoto: Lena Knutli
Solkontrollerende glass bidrar til å redusere negative konsekvenser, men entreprenører på jakt etter kostnadskutt valgte ofte bort denne typen fordyrende produkter i anbudsfasen og skjøv unødig høye kjøleutgifter videre til eier og leietakerne av bygningen. Til tross for glass med stadig forbedrete isolerende egenskaper resulterte det i bygningskropper som hovedsakelig besto av glass i varmetap.
Ambisjonene for de glassoverdekkede arealene som ble oppført var ikke lenger delklimatisering som på Dragvoll, men fullklimatisering. Glassets energisparende egenskaper ble som for solkontrollerende glass ble energibelegg også til dels valgt bort for å redusere kostnader.
Når høyden på glassflaten øker vil kald-ras oppstå selv med dagens 3-lags glass med gode U-verdier. På 80-tallets pionerbygg var det ikke uvanlig å kompensere utfordringene med ribbeovner i flere høyder på innsiden av fasaden.
Sammen med dypere horisontale profiler bidro slike tiltak til å bremse luftstrømmen. Royal Garden hotell som hadde frokostsal i en av glassgårdene benyttet i tillegg parasoller over bordene som et komforttiltak.
Utskifting og oppgradering av eldre tak
VG-bygget i Oslo er fra 1994 og har til sammen 13 glasstak i ulik utforming. I 2020 ble det gjennomført omfattende rehabiliterings-arbeid. For å stoppe lekkasjer ble alle beslag, dekklokk og klemlister fjernet og alle skjøter og fuger ble renset og fuget på nytt. En betydelig del av lekkasjene kom fra røyk- og ventilasjonslukene i glasstaket. Foto: Adam Stirling
Glasstak fra 1980- og 90-årene er i dag i ferd med å skiftes ut og flere er allerede ferdig oppgradert.
Mange aspekter skal vurderes og med dagens fokus på miljø og ombruk utgjør muligheter for å kunne beholde deler av den opprinnelige konstruksjonen et vesentlig moment.
Selve design-uttrykket vil fra utsiden fortone seg tilnærmet likt for gamle profilsystemer og dagens versjoner. Innvendig er det derimot foretatt endringer som blant annet har resultert i bedre isolerende egenskaper, mer rasjonell materialutnyttelse og tykkere glass.
Når glasstykkelsen endres fører dette gjerne til endringer på andre komponenter i glassfalsen. Tilgjengelighet av erstatningsprodukter og eventuelle konsekvenser av endret profilgeometri må klarlegges før igangsetting.
Tidligere aksepterte en ved prosjektering en noe høyere U-verdi på glasstaket for å sikre at snøen skulle gli av. I dag innebærer kravene til bygningens energiregnskap at glasstakenes isolerende egenskaper holder et høyere nivå enn på 80- og 90-tallet.
En høyere forventet nyttelast vil kunne kreve at den primære bærestrukturen for glasstaket forsterkes.
Flere parametere skal dermed vurderes opp mot hverandre med hensyn til økonomi, arkitektoniske konsekvenser og ikke minst for å ivareta skjerpede krav til energibruk, komfort og levetid.
Prosjektering av nye glasstak
Etter en periode der glass i bygninger utelukkende ble sett på som uønskede energisluk benyttes glass igjen i stort omfang i fasadeflater, men også i takflater og som glassgårder.
Det nye sykehuset i Drammen representerer et eksempel der en lang glassgate binder ulike bygningskropper sammen.
Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen ble ferdigstilt for noen år siden og inneholder i tillegg til et stort pulttak flere mindre glassflater i taket.
Måten takene designes på har innen flere områder endret seg fra den tidlige glassgård-perioden. Typisk tegnes i dag takflaten med mye lavere takvinkel. Opprinnelig lød faglige anbefalinger på at takvinkler burde være 25° eller brattere. I dag prosjekteres ofte tak som er tilnærmet flate.
Systemleverandørene forsøker å strekke seg etter markedets forventninger, og kan dokumentere at tak med svært lite fall kan fungere tilfredsstillende. Samtidig skal en være klar over at optimale forhold under laboratorietester sjelden gjenspeiler virkeligheten. Takets størrelse og geometri, samt kanskje krevende montasjeforhold, vil kunne spise av sikkerhetsmarginene.
Et annet moment som tidligere ble vektlagt i veiledninger for glasstak-design, var dimensjonering av tilstrekkelig store renner for å fange opp snø og vann som glir av takflaten. I kombinasjon med renneløsninger ble det også anbefalt knevegger av en viss høyde ved avslutningen av takflaten for å forhindre at snøen ble liggende innover den nederste delen av taket.
Klimahensyn
Erfaring fra senere år tilsier at været stadig blir «villere og våtere». Store nedbørsmengder over en kort tidsperiode tilsier at det ikke er noen grunn til å kaste vrak på anbefalingene fra de opprinnelige rådene for god glasstak-design.
Med en takhøyde på 23 meter gir glasstaket i verkstedshallen på Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) i Bergen godt overlys. Arkivfoto: Tomasz Majewski
Glasstak bør designes slik at snøen kan gli av uten hindringer. Snøfangere som kan kreves på et tett tak vil ha en negativ effekt for et glasstak. Dermed bør ikke snøfangere benyttes. Snø som holdes tilbake på taket vil kunne forårsake skader på konstruksjonen.
Når snøen tiner i overgangen mellom tak og fasade dannes istapper som potensielt forårsaker farligere situasjoner enn snøen. Med mindre snøen kan fanges opp av tilstrekkelig dimensjonerte renner bør området nedenfor glasstaket ikke benyttes som ferdselsareal
Lighthouse Aarhus har blitt kåret til beste høybygg i kategorien 100-199 meter av Council on Tall Buildings and Urban Habitat. Foto Adam Mørk
Med sine 142 meter er Lighthouse Danmarks høyeste bygning. Glassfasadene gjør dette til et enestående og ikonisk prosjekt, og et eksempel på hvordan man bygger energieffektivt!
Tekst: Poul Sabroe
Lighthouse befinner seg i Århus, på østkysten av Jylland, og står som et monument over den mest intensive og bærekraftige utnyttelsen av byggearealet på den maritime adressen.
Fra den spede begynnelse hadde dette oppsiktsvekkende prosjektet vesentlige innebygde krav om klimahensyn og bærekraftig fornuft: Gjenvinning av energi, slanke og ressursbesparende plass-støpte betongdekker, solceller, oppsamling av regnvann. I tillegg skulle fasaden ha en klimaskjerm av glass som ikke bare åpner opp utsikten til hav og by, men også leverer dagslys, varme og klimaregulering.
Bydel i utvikling: Lighthouse befinner seg i bydelen Århus Ø i den østligste periferien av byen. Foto: Jan Kejser
45 etasjer, en topprestaurant i glass og aluminium og 765 trappetrinn senere er Lighthouse Århus kåret til verdens beste høyhus i kategorien 100-199 m (Council for Tall Buildings and Urban Habitat, CTBUH Award 2023).
Det er det danske arkitektfirmaet 3XN Architects med arkitekt MAA og partner Kim Herforth i spissen som er ansvarlig for prosjektet bak boligtårnet og de omkringliggende etasjebyggene i vekslende, terrasserte høyder.
Hele ensemblet er plassert og strukturert med størst mulig utbytte av naboskapet til havet og Århusbukten.
Lighthousess glassfasaden fungerer som en klimaskjerm. Foto: Adam Mørk
Glasskjerm
Dette betyr at ingen av bygningene i prosjektet (Lighthouse, Kanalhuset, Promenadehuset) har en bakside. For å leve opp til denne målsettingen spiller fasadene en avgjørende rolle.
Verdien på de over 400 boligene stiger proposjonalt med havutsikten gjennom klimaskjermen av glass som åpner opp boligene fra gulv til tak. Dette er muliggjort med vindus- og profilsystemer som opprettholder en U-verdi på ned til 1,0 W/m²K med en gjennomsnittlig lystransmisjon på 60 prosent og en g-verdi på 0,29.
Grunnidéen med designet var at alle bygninger i prosjektet skulle ha tilgang på sollys fra sør og utsikt mot nord. Det handler om å «leve utsikten». Foto: Adam Mørk
Triple-silver
Tre-lags isolerglassene er fremstilt av Guardian Glass, som har levert en løsning med lavenergibelegg på side 2 og coating på side 4.
Produktet, med typebetegnelsen SunGuard SNX 60, er en av de seneste nyhetene fra Guardian Glass. De betegner SNX 60 som et varsel om fremtidens «triple-silver»-vinduer med ekstrem fargegjengivelse, klarhet og isoleringseffekt samtidig med at coatingen filtrerer solvarmen om sommeren.
Triple-silver-metoden påfører glassets overflate tre tynne metalliske lag av bl.a. sølvioner.
– SNX 60 er det første av flere «triple-silver»- produkter med høy estetikk og fargegjengivelse uansett hvordan man ser gjennom glasset, sier produktsjef Nicolas Gouzou.
Fasadene er basert på Schücos fasadesystem USC 65. Det har profilintegrert systemløsning med integrerte skyvedører og åpningsbare vinduer samt fransk balkong.
Skyvedørene er spesielt utviklet for høyhus. Før elementproduksjonen ble satt i gang hos
Kai Andersen i Aalborg ble det utført fullskala-tester med tanke på tetthet mot vann og vind på Schücos testsenter i Bielefeldt.
De 2340 fasadeelementene ble transportert opp til etasjene i en av Danmarks største utvendige materialheis. Deretter ble de montert på konsollbeslag på betongdekke.
Det ikonske tårnet er omgitt av bygningsfløyer. Som klimaskjerm er det benyttet stikkfasadene Schüco FWS 50.HI med integrerte skyvedører, åpningsbare vinduer og franske balkongdører.
REKREASJON: Council for Tall Buildings and Urban Habitat, CTBUH Award 2023-juryen la stor vekt på at Lighthouse «bidrar til å skape et rekreasjonsmiljø ved vannet som omkranser bygningen». Foto: Adam Mørk
Når målene
De første energidataene fra Lighthouse Aarhus indikerer at kostnadene til oppvarming er lavere enn budsjettert. I boliger i størrelsesordenen 100-200 kvadratmeter betales det et A-konto beløp på 1100-1500 danske kroner for både vann og varme.
Når de riktige hensynene tas, er glassfasader i boliger den bærekraftige veien til den moderne klimaskjermen.
Stikkfasade: Restauranten på toppen av de 44 etasjene med boliger, er utformet med 8,5 m høye stikkfasader*. For å montere disse brukte man det som har blitt kjent som «Danmarks dyreste stillas» i sin størrelse. Her foregikk det et halsbrekkende arbeid med blant annet «rappellering-montører», som gir begrepet «living on the edge» en svært realistisk betydning. Foto: Adam Mørk
Fakta
Prosjekt: Lighthouse Aarhus
Isolerglassprodusent: Guardian Glass GmbH
Glasstype:Guardian SunGuard® SNX60
Isolerglass:
3-lags, fx 8ESG/HST-18ar-6-15ar-12,76Thermofloat 1, 1 VSG
3-lags, fx 6ESG/HST-12ar-6-18ar-6Thermofloat
3-lags, fx 8ESG/HST-16ar-8-16ar-13,752Thermofloat 1,1 VSG
Modulmål, IGU: Bla.a. 1200×2300 mm og 1200×4000 mm (Crown) U/G/LT: 1,0/0,29/60
– Vinnerutkastet Kontrapunkt vil transformere det store rommet langs Grieghallen til et aktivt og levende byrom. Det blir et visuelt åpent og inviterende bygg med en unik utforming. Musikkteatret vil dessuten ha en optimal og naturlig romakustikk, forteller juryleder Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Gjennom arkitektkonkurransen (pris- og designkonkurransen), som startet for ca. ett år siden, har fem utvalgte arkitektgrupperinger nå blitt til en, skriver Bergen Nasjonale Opera i en pressemelding.
Vinneren er utformet av Henning Larsen Architects i samarbeid med Rambøll Norge på rådgiverfagene. Henning Larsen har blant annet tegnet utvidelsen av Opera Bastille (Paris).
– Griegkvartalet har potensiale til å bli en destinasjon i seg selv. Det vil være et byrom som er knyttet til de musikalske institusjonene på en måte ingen andre byrom i Bergen kan, forteller Hilde Nordskogen, direktør for Henning Larsen Norge, og legger til:
– Å plassere et nytt musikkteater ved siden av Grieghallen er ingen enkel oppgave. Vi skal respektere og ivareta byggets historie og identitet, samtidig som vi legger til nåtidens kunst, kultur og behov. Det handler om å bygge videre på historien uten å lage en kopi av fortiden. Det gjør vi med en utforming som ikke konkurrerer, men tilføyer seg som et arkitektonisk kontrapunkt til førstefiolinen, Grieghallen, sier Hilde Nordskogen.
Om prosjektet
I prosjektteksten for Kontrapunkt fremheves det at ved komplimenterende selvstendige formspråk mellom de skarpe og myke linjene til Grieghallen og det nye musikkteateret, skapes en dynamikk som forsterker bygningenes arkitektoniske språk, gir dem hver sin identitet, samtidig som formspråket spiller sammen som et arkitektonisk kontrapunkt.
Materialiteten og komposisjonen for det nye musikkteateret, med scenetårnet som strekker seg ut over «glassfasaden», forsterkes tilhørigheten mellom bygningene. Fra samme familie, men søsken med egen identitet. Begge musikkhusene har scenetårn med en sterk vertikal retning som er solid forankret i bakken, og strekker seg mot himmelen.
Komposisjonen og den nøye kurerte kontrasten mellom de to bygningene reflekteres også i musikkteateret sin materialbruk. Der Grieghallen står som skarp, ortogonal, kald og monumental, stiller musikkteateret seg som et kontrapunkt med myke, runde, varme og intime karakteristikker.
Den generelle formen til det nye bygget reagerer på omgivelsene og introduserer en fleksibilitet for bygget. Den trekker seg tilbake på visse steder for å gi plass for urbane utendørs aktiviteter, og strekker ut armene andre steder for å nå ut til byen og invitere inn- på samme måte som en grov stein som har blitt myknet og formet av den kontinuerlige strømmen av mennesker og aktivitet i byen som omgir den.
Dagens fasader speiler byens omkringliggende fjell, og det nye speiler omgivelsene og aktiviteten rundt seg. Den nye løsningen gir dermed ikke kun opplevelse for de betalende, men åpner seg også for byens øvrige brukeres opplevelse.
Den nye kontakten med Grieghallens foajé kommer dermed inn som et helt nytt element ved foten av bygget, det blir ikke kun en utvidelse av det eksisterende.
Bygningens størrelse og fotavtrykk er minimert for å bevare et stort byrom, og minimere påvirkning på omgivelsene. Byggets organiske bueform skalerer ned bygget mot omkringliggende gateløp. Inntrekning av fasaden gir avstand og skaper egne romslige soner i Nygårdsgaten og Strømgaten.
Griegkvartalet skal understøtte Grieghallens mål om å være Bergens bærekraftige arena.
Taket på det nye musikkteateret er gitt blå-grønne kvaliteter. Overvann skal håndteres med naturlige løsninger. Store deler av taket skal ha et tjukt dekke med jord for å kunne skape gode vekstforhold. Der det av tekniske årsaker ikke er mulig med et tjukt dekke vil det bli benyttet sedum, som krever mindre jord. I tillegg vil det være et åpent vannspeil på taket.
Griegkvartalet har en helhetlig energiløsning der en effektiv varmepumpe med naturlig kjølemedium er hjertet av systemet, supplert med solceller og fjernvarme som backup. Varmepumpen bruker fjordvarme som energikilde.
Bygningskroppen er utformet for å gi et veldig lavt energiforbruk i tråd med passivhuskrav, der overskuddsvarme blir lagret i bygningsmassen. Alle flater over bakken er et samspill mellom overvannshåndtering, biologisk mangfold og energiproduksjon.
Prosjektet benytter solceller i fasade og ved behov i glassfasade med mål å klare FutureBuilt sitt nZEB-krav. For kulturbygninger er kravet at behovet for vektet levert energi ikke skal overstige 40 kWh/m²/år og dette er omkring 55 % lavere enn energiambisjonen i BREEAMpreanalysen.
Mellom Trondheimsfjorden i øst og norskehavet i vest har en gammel bunker gjennomgått en total forvandling. I stedet for å rette kanoner ut mot horisonten hever man nå blikket ut over det åpne landskapet på Fosenhalvøya.
Tekst: Melinda Lemke. Foto: Kristoffer Wittrup.
ASAS arkitektur har på oppdrag fra en privat bestiller designet en glasspaviljong som er montert på en gammel bunker fra andre verdenskrig. Paviljongen er ment å brukes til private og sosiale arrangementer, foredrag og kundebesøk knyttet til oppdragsgivers firma og den tilhørende gården.
Med en åpen og fleksibel planløsning kan bygget enkelt tilpasses ulike typer av arrangementer.
Det er benyttet både selvrensende glass og solbeskyttelsesglass. Foto: Kristoffer Wittrup
– Paviljongens svevende form og uttrykk er en motsetning til bygningens tidligere funksjon. Forsvar og angrep bak tykke murer med kanonen ut mot horisonten i Atlanterhavet er transformert og supplert med gode siktlinjer og visuell oversikt, forteller Rikke Sandbugt hos ASAS arkitektur.
«Å se og bli sett» er et av hovedbegrepene i utformingen etter skisser tegnet av oppdragsgiver. Man har 360-graders panoramautsikt over landskap, dyreliv og flybasen.
En transparent og innfelt sokkel binder sammen nytt og gammelt bygg. Foto: Kristoffer WittrupIdéen bak konseptet er å se og bli sett. Foto: Kristoffer Wittrup
Bunkernes tunge og massive karakter er bevart med tydelige betongvegger og tekstur.
Påbyggingen er av stål, glass og betong, og enkelte steder er det brukt treverk for å oppnå en mer taktil og varm stemning.
Over den massive basen ligger paviljongens svevende konstruksjon som to vannrette skiver. Dekke og tak vises som to sorte streker på himmelen.
– Glasset i paviljongen er helt avgjørende for bygningens uttrykk og opplevelse. I motsetning til den tunge bunkeren som utgjør basen, ønsket vi å gjøre den nye, flytende delen så lett i uttrykket som mulig. Overgangen fra toppen av bunkeren til paviljongen spiller en viktig rolle med en transparent og innfelt sokkel. Omslagets fremkant og gesimser er nøye detaljert for å gi paviljongen et så enkelt og helhetlig uttrykk som mulig. Profiler og fuger er forsøkt holdt så minimale som mulig, noe som har resultert i et 360 graders gjennomgående fasadebånd på bygningens alle fire fasader. Kontrasten mellom betong og terreng mot glassvolumet viser forskjellige funksjoner i forskjellige tidsperioder, og gir et tydelig skille mellom nytt og gammelt. Utsikten i alle himmelretninger gjør interiøret unikt. Bygningen er hevet i et ellers flatt landskap, og man kan se langt, selv om prosjektet ikke er et tårn. Det sees som et resultat av fremoverlent arkitektur på en uvanlig og overraskende plass, sier Ola Spangen hos ASAS arkitektur.
Kontrasten er stor når man går fra det lyse og lette overbygget og ned i den massive bunkeren. Foto: Kristoffer Wittrup
Flere funksjoner
– Det er ingen tvil om at glasset spiller en betydelig rolle i påbygget. Det er noe man ser ut av og gjennom, avhengig av årstid, vær og tid på døgnet. Glasset fungerer også som en reflektor av himmel og landskap. Glassvolumet smelter inn i sammenhengen på flere måter. Brekstad har noen ganger raskt skiftende værforhold, og glasset beskytter mot vær og vind uten at det går ut over den spektakulære utsikten fra samlingssalen, avslutter Spangen.
Fakta
Sted: Fosenhalvøya
Type bygning: Multifunksjonsbygning
Areal: 137 kvm
Byggherre: Privatperson
Arkitekt: ASAS arkitektur
Glassleverandør: Pilkington
Glass: Herdet laminert Activ Suncool 50/25
Yttre glass: Pilkington Activ Suncool Optilam™ T 50/25 15 mm
I forbindelse med 100-års jubileet for Skimuseet i Holmenkollen har inngangspartiet fått en ny del tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta.
Ved å demontere en del av byggningen under skihoppet, og introdusere en ny og utvidet inngang skryter nå museet av bedre tilgjengelighet og en klarere identitet, skriver Snøhetta på sine hjemmesider.
Synlighet i skianlegget er viktig for Skimuseet. Derfor var det avgjørende at museets nye inngang skulle skille seg ut fra den eksisterende konstruksjonen, og bringe den ut av skyggen.
Siden selve hoppet og tilhørende bygninger er preget av harde overflater som betong, stål, stein og mørke farger, var det naturlig å bruke elementer av mykere og varmere overflater for å skape kontrast.
Et gjerde av 1207 trebiter
Fasaden er inspirert av at ski opprinnelig ble laget av tre. En fem meter høy glassvegg er delvis dekket av 1207 nøye plasserte trebiter, som minner om de ikoniske skigardene.
Fasaden leder gjestene mot inngangen samtidig som den skaper et innbydende inngangsparti. Den organiske formen slipper lyset inn og ut, gir bygningen en unik identitet, og skaper et visuelt filter mellom interiør og eksteriør.
Kledningen trukket til side med en bølgende form over inngangsdøra.
Man har kuttet opp trebitene for å få minst mulig kapp og avfall. De består derfor forskjellige lengder over hele fasaden – fra 2,5 til 5 meter. Totalt består kledningen av 4000 løpemeter med furu.
Foto: Thomas Ekström
De massive betongstolpene som støtter skihopptårnet er synlige inne i den nye utvidelsen. Limtre-rammer fungerer som hovedstruktur i den nye bygningen, og blir dermed et direkte møtepunkt mellom de eksisterende, harde og de nye, mykere materialene.
Tettheten av trebitene på fasaden økes i nordenden av bygningen slik at filteret fungerer som solskjerming. Når solen skinner filtreres dagslyset gjennom fasaden og kaster skygger på skifergulvet, mens effekten er omvendt om kvelden.
Museet er gravd ut av fjell, og har betongvegger og skifergulv. Interiøret i foajeen skal skape kontraster til dette, og være som en koselig hytte du går inn i etter en dag ute i skogen.
Materialvalget er holdt til et minimum. Fargene i møblene er inspirert av det klassiske norske skilivet – røde anorakker, grønn skog og hvit snø.
De polstrede stolene og den lange sofaen er kledd med norske ulltekstiler. Foto: Thomas Ekström
– Skimuseet skal være et nytt ikonisk bygg med en identitet som skiller seg fra hoppbakken, men som ikke konkurrerer med den. Bygget blir bedre egnet til ta imot publikum, med en visuell og funksjonell sammenheng mellom Skimuseet, kaféen og Holmenkollbakken. Skimuseet blir mer synlig i anlegget og det blir enklere for publikum å orientere seg, sier Ole Kristian Sørland, Skiforeningens leder i Holmenkollen på foreningens hjemmesider.
Rosendals Trädgård i Stockholm har fem drivhus som renoveres. Ved å bruke gjenvunnet glass sparer de omlag 4 tonn CO2 per drivhus. Foto: Ryds Glas AB
Gjennom prosjektet «Skavank» viser Ryds Glas AB hvordan utbyttet fullt brukbart bygningsglass og kapp fra produksjon kan gjenvinnes eller gjenbrukes i nye byggeprosjekter.
Gartneriet og hagesenteret Rosendals Trädgård i Stockholm skal rehabiliteres. En del av prosjektet omfatter renovering av fem store drivhus. Ryds Glas har fått i oppdrag å håndtere hele glassarbeidet.
«Skavank»
– Oppgraderte drivhus skal møte høye krav til bærekraft, energieffektivitet, sikkerhet og kulturarv. Hele prosjektet blir overvåket av byantikvaren. Vi renoverer stålskjelettene samtidig som vi forsterker konstruksjonen, og forsiktig legger inn nye treprofiler. Det mest spennende er bruken av resirkulert glass ettersom mer enn halvparten av glasset vil komme fra «Skavank», forteller Sebastian Wigström, Merkevare- og Bærekraftsjef hos Ryds Glas.
– Innen glassindustrien kastes store mengder glass hvert år, selv om glasset er altfor godt til å kastes bort. Det var slik vi kom på ideen om Skavank. Her tar vi vare på alt fra avfall og avskjær til glass som returneres fra oppdragene våre. Ved å gi glasset en ny sjanse reduseres CO2-utslippene betydelig.
For Rosendals Trädgård innebærer glassutskiftningen omtrent 4,5 tonn per drivhus.
Takket være Skavank vil prosjektet spare omtrent 4 tonn CO2 per drivhus. Samtidig bevares alle glassets garantier, egenskaper og sikkerhetsaspekter.
Tin-Tin Jersild, daglig leder for Stiftelsen Rosendals Trädgård, kommenterer samarbeidet:
– Drivhusene fra forrige århundre trenger sterkt en renovering, og når vi gjør dette, er det viktig med så lite miljøpåvirkning som mulig. Å minimere avfall og sirkulere ressurser er en del av stiftelsens DNA, så samarbeidet med Ryds Glas og deres gjenbrukte Skavank passer oss perfekt.
Femårsprosjekt
Ryds Glas’ oppdrag for Rosendals Trädgård vil strekke seg over en femårsperiode, og nå pågår renoveringen av det første drivhuset, som måler hele 16 x 6 meter. Det første drivhuset forventes å være ferdig i april 2024, og i løpet av årene vil de resterende drivhusene bli ferdigstilt fortløpende.
– Dette er vår største renovering med Skavank til nå, og en utfordring er at vi renoverer parallelt med pågående drift. Her må man gå varsomt frem siden det er et mye besøkt sted med mange mennesker i bevegelse. I tillegg til sikkerheten har vi lagt stor vekt på at bærekraften skal omfatte hele prosjektet. Et annet viktig miljøaspekt er at renoveringen også vil redusere energiforbruket for Rosendals Trädgård siden vi monterer isolerende og energiglass, sier Sebastian Wigström.
The Loop i Dubai er en nyskapende bærekraftige infrastruktur. Illustrasjon: URB
Det planlagte prosjektet «The Loop» skal bidra til et paradigmeskifte fra bil-sentrisk til menneske-sentrisk infrastruktur i Dubai.
Arkitektfirmaet URB har nylig lansert prosjektet «Dubai Cycle City 2040». Denne masterplanen har som mål å gjøre Dubai til verdens mest sykkelvennlige by innen 2040, foran både Amsterdam og København.
Et viktig ledd er den planlagt løpe- og sykleinfrastrukturen THE LOOP som er en klimakontrollert helårsstruktur designet for å fremme bærekraftige transportmetoder.
Med en buet glass-struktur på 93 km skal byens 3 millioner innbyggere sykle, gå eller løpe til jobben, eller når de skal bevege seg rundt i byen. Det er planlagt rom og fasiliteter for velvære, hoteller, fritidsaktiviteter og offentlige tjenester, og under alt dette vil det være et høyhastighets-transportsystem, en såkalt «hyperloop».
The Loop vil også være fylt med grøntområder parker, lekeplasser og parseller. Ved å dyrke i høyden, «Vertical farming», kan man høste et stort antall avlinger på et begrenset område, og bidra til både kortreist mat og Dubais matsikkerhet.
Ved å dyrke i høyden utnytter man plassen maksimalt. Illustrasjon: URB
–I Europa sykler eller går flesteparten til jobb. Dubai er primært bygget for biltransport. Vårt mål er at 80 % av Dubais innbyggere skal bruke sykkel til daglig. De store veinettene har splittet opp nabolagene. Vi trenger en entreprenør ånd for å gjenforene disse nabolagene og samtidig gjøre sykling eller gåing til den primære transportmåten hele året i hvilken som helst bydel, uttaler Baharash Bagherian, administrerende direktør i URB.
Illustrasjon: URB
Kinetisk energi
I tillegg til at glasskonstruksjonen skal bli verdens smarteste løpe- og infrastruktur har de også nullutslipps-ambisjoner. Som fornybar energikilde tar man i bruk kinetisk energi med energigenererende dekke. Når man beveger seg på løpestier, gangveier eller gulv vil det produseres energi. Det vil også være et lukket kretsløp for vann.
Når man løper på det energigenererende dekke produseres det energi som bidrar til å drifte The Loop. Illustrasjon: URB
Dubai har ambisjoner om å bli en 20-minutters by, der innbyggerne kan få tilgang til daglige behov innen 20-minutter til fots eller på sykkel.
En egen app skal motivere innbyggerne til å bruke The Loop mest mulig, jo mer de går eller sykler, desto flere belønninger vil de få.
Prosjektet er for øyeblikket i forsknings- og utviklingsstadiet.
Samfunnsdebattant og statsviter Erling Dokk Holm har sterke meninger om det meste som handler om arkitektur og byutvikling. Han er spesielt opptatt av bygg som skaper trivsel. Foto: Creativefoto/Andreas Kjellmann
Statsviter, forsker og debattant Erling Dokk Holm mener det skjer mye spennende innen ny teknologi knyttet til glass. Som for eksempel ulike former for transparente fasader med bygningsintegrerte solcellepaneler. Deler av byggeforskriftene er han imidlertid kritisk til. – Krav om lysinnslipp i 1. etasje lager masse trøbbel.
Tekst: Guro Waksvik
Dokk Holm har et hjerte for byutvikling og arkitektur som fremmer trivsel, og mener det er viktig å kombinere byggeforskrifter med bokvalitet.
– Jeg ser mange byggeprosjekter i dag som er lite gunstige for de som bor i 1. etasje. Store åpne vindusflater fører interessant nok til at mange har gardinene nede. Kan vi få en annen form for styring av lys gjennom transparente flater, vil det øke bokvaliteten. Vi må ta trivsel og livskvalitet på alvor, sier Erling Dokk Holm.
Han nevner et stort prosjekt på Ensjø. Utbygger forteller at alle som kjøpte leilighet i 1. etasje enten leide ut eller solgte raskt.
– Folk trives ikke. Med programmerbare lysinnslipp kan vi gjøre mye med glass.
Arkitekturopprøret har siden 2021 delt ut Grøss- og Hedersmedaljer. Et engasjement om arkitektur kan være vel og bra, men slik Dokk Holm ser det er opprøret redusert til utelukkende å dreie seg om fasader.
– Fasadens betydning er veldig interessant, men arkitektur handler om mye mer. Gode fasader skal også gi byggene en romlig kvalitet. God arkitektur må være et virkemiddel for å skape en bedre by. Opprøret burde i større grad handle om å koble ambisiøs arkitektur til en sosialt ansvarlig boligpolitikk.
Et av byggene som er på opprørets hedersliste er Jonas Reins gate 11. Huset er en frittliggende enebolig i fire etasjer i et tettbygget boligstrøk. Bygget er designet av Opaform, og er et infill-prosjekt som er tilpasset omgivelser i plassering, takform og fargebruk.
På hederslisten: Jonas Reins gate 11 i Bergen er godt tilpasset det omkringliggende trehusmiljøet. Opaform har tegnet bygget, som kom på Arkitekturopprørets Hedersliste 2023. @Arkitekturfoto ved @artishot_photography
– Jeg mener Bergens-kontoret Opaform gjør mye flott. De jobber bra med å sette nye bygninger inn i gamle trehusmiljø. Et godt eksempel er Jonas Reins gate 11, som ble ferdigstilt i 2023. De har også laget et prosjekt i Nøstegaten, fra 2018. Bygget har veldig gode fasader, og de bruker naturmaterialer på en fin måte. Massivtre bidrar sterkt til å endre de estetiske premissene, og det liker jeg.
Prosjektet er rehabilitering og nybygg i et av Bergens historiske trehusmiljøer, og viser hvordan den tradisjonelle trehusbebyggelsen kan ivaretas og videreføres i et moderne formspråk. Nybyggene er passivhus med prefabrikkerte elementer i massivtre.
Snittmodell av Jonas Reinsgate 11. Illustrasjon: Opaform
Gode eksempler
Han har sett flere eksempler på bruk av glass som har hevet bygget enormt. For eksempel prosjektet Lærernes Hus, designet av Element Arkitekter.
– Det er genialt, sier Dokk Holm.
Bygget har fått navnet Smykkeskrinet, og er et nullutslippshus fra 2009. Det er Utdanningsforbundets konferansesenter og fungerer også som organisasjonens portal.
SMYKKESKRINET: Utdanningsforbundets konferansesenter i Oslo, har en spennende fasade i glass. Kunstner Jorunn Sannes og Element Arkitekter har samarbeidet om fasaden, som spiller på speilende symboler og bokstaver. Foto: Element Arkitekter
For å oppnå miljøkravene ble det utviklet et system for oppvarming og solavskjerming med en innovativ fasadeløsning. Fasadeglasset har et mønster av speilende bokstaver og symboler, og er utsmykket i samarbeid med kunstneren Jorunn Sannes. I tillegg til å være et estetisk element, fungerer utsmykningen som solavskjerming.
Av innovative prosjekter har han tro på Zero Village Bergen. Ambisjonen er landets
første og største boligområde med 800 nullutslippsboliger.
– Det er et interessant prosjekt med solceller på taket, riktige vinkler og høye miljøambisjoner, hvis de får det til. Med minimale oppvarmingsbehov, minimale utslipp av klimagasser og egenproduksjon av energi med varmepumper og solenergi kan en komme ganske langt. Prosjektet har også et ambisjonsnivå når det gjelder estetikk. Jeg mener det er et viktig poeng. Det skal ikke bare være miljøvennlig, men også vakkert, sier han og legger til: – Estetikken taper av og til, og det er utrolig dumt. Ser jeg passivhus som er oppført med masse solcellepaneler klistret på, blir det bare kjipt.
Per i dag sier Snøhetta at prosjektet er stanset. Dokk Holm mener det er trist dersom et så ambisiøst prosjekt som Zero Village Bergen ikke blir realisert.
Zero Village Bergen. Illustrasjon: Snøhetta
Bærekraft og estetikk
– Det bygges for mye for kort varighet, blant annet fordi mange bygg er oppført av noen som ikke har planer om å eie bygget så lenge. Kort levetid er ikke særlig bærekraftig. Kortsiktig økonomiske tanker bør ikke få så stort spillerom som de ofte får. Bærekraft er bygg som varer, sier han.
I et bærekraftig perspektiv er bygningsintegrerte solceller interessant.
– Der har det skjedd mye de siste 15 årene. Jeg håper det vil medvirke til at vi får ny arkitektur og ny estetikk.
Jobber man med glass i fasade mener han det er viktig å gå til Modum Glassindustri AS eller andre som har kompetanse på glass.
– Det verste jeg ser er plastfolie på utsiden av glass. Du trenger ikke å være kjempebevandret innen faget for å skjønne at det blir degradert av vær og vind ganske fort. Lager man glassfasader er det ekstremt viktig at man tenker at de skal være varige. Akkurat slik man tenker når det gjelder tegl. Det skal være holdbart. Varighet er lønnsomt.
Keramisk glass har en helt annen holdbarhet over tid. For kommuner kan det være vanskelig å legge inn nøyaktige materialvalg.
– Ønsker de tegl, kan de kjøpe den billigste med få taktile kvaliteter. Da blir det som det blir. Ved for eksempel å ha en byarkitekt, kan dette sikres. Byarkitekt Therese Øijord Rustad i Indre Østfold kommune har utgjort en forskjell, spesielt med fasadene. Hun er kjempeflink, og vi ser fantastiske kvalitetsendringer etter at hun begynte i jobben. Området har en teglverkstradisjon, som nå blir ivaretatt med veiledende fargepaletter.
Fasaden på prosjektet Meierihagen ble endret fra hvit murpuss til eksklusiv håndbanket tegl for å være i tråd med Byarkitekt Therese Øijord Rustads retningslinjer for Askim by. Foto: Adam Stirling
Glassblåsing er blitt et rødlistet håndverk. I Sverige jobber de beinhardt med å subsidiere noen av bedriftene, som for ti år siden var veldig vellykkete økonomisk.
Noen få klarer seg fremdeles. Det samme skjer med flere tradisjonelle kunsthåndverk.
Sjabre fasader
Mange fasader fra 60-tallet i drabantbyene i Bergen og Oslo har sjabre fasader, mener Dokk Holm.
– Da vi bygde ut mange av drabantbyene satte Husbanken, etter min mening, strenge kostnadskrav for å klare finansieringen. Mange fint tegnete nydelige prosjekter ble redusert i kvalitet fordi Husbanken insisterte på billigere materialer.
Et eksempel er Ammerud. Arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng planla et komplett boligstrøk for 6000 mennesker med variert bebyggelse, alt fra store blokker til nette elegante atriumhus, eldresenter og sykehjem, skoler og barnehager, og butikker. Slik gikk det ikke.
– I planene var det en skjønnhet som aldri ble realisert. Bygningene liknet på Le Corbusiers legendariske Marseilles-blokk fra 1952. Økonomien spilte inn, og som i så mange andre prosjekter gikk det utover de arkitektoniske ambisjonene. Resultatet ble et prosjekt med bedre økonomi, men med markant dårligere kvaliteter.
Nå blir mange av fasadene fra 60-tallet rehabilitert. Dokk Holm mener det ofte ikke gjøres godt nok. Han frykter at mange fasader vil bli enda styggere enn de er.
– De har sjansen til å gjøre det skikkelig bra, men mange prosjekter blir ikke fine i det hele tatt. Det blir innglassete balkonger og fasadeplater med masse glava under. Det handler om penger og kunnskap.
– Det virker ikke som om det er tradisjon for å ta kontakt med arkitekt i forbindelse med rehabilitering. Leser du OBOS-bladet, slik jeg gjør, florerer det av annonser der firmaer tilbyr full fasaderehabilitering. Så blir det ikke fint, kommenterer han.
Transformasjon
Borettslag og sameier kan få støtte fra Enova til etterisolering. Kanskje er det for få som benytter seg av den muligheten. Et annet interessant tema er transformasjon.
– Vi er inne i en tid der nesten alle bygninger i større grad blir transformert. Jeg tror det er litt vanskelig å fornye og modernisere eldre bygg bare ved hjelp av etterisolering. Da blir fasadene ganske kjipe. Jeg tror det er kjempeviktig å utvikle etterisoleringsprodukter som er estetisk mer tiltalende, sier Dokk Holm.
Han er født og oppvokst på Bekkelaget, har bodd på Vålerenga og har siden 2015 bodd i Trolltun borettslag på Bøler, også kalt kunstnerkolonien. Rekkehusene i tre fra 1959 har klart seg relativt bra.
– Det er et godt sted å bo tett mot Østmarka. De siste 10 årene har borettslaget brukt store summer på oppgradering av fasaden. Bedre isolering, nytt tilkoblingssystem til oppvarming og nye radiatoranlegg. Isoleringen var dårlig, og energien forsvant ut i bakken, forteller han.
Nye boformer
Utekonsert i bakgården i Vindmølle-bakken. Foto: Sindre Ellingsen
Befolkningen eldes, ensomhet er en folkesykdom, og det meste av det som bygges av boliger svarer ikke på disse utfordringene. Men det finnes unntak, mener Dokk Holm. Larvik Otium og Vindmøllebakken i Stavanger er eksempler han trekker frem.
– Saltbrygga i Larvik er et prosjekt jeg liker veldig godt. Det er noe så sjeldent som et variert, harmonisk og vakkert boligprosjekt. I den delen av prosjektet som heter Otium får folk anledning til å leie og bo i en leilighet som de i utgangspunktet kanskje ikke har råd til å kjøpe. Det er en stor første etasje som er åpen og tilgjengelig for alle, også for naboer. De treffer andre og får et fellesskap, forteller han.
Målgruppen er godt voksne som ønsker å treffe andre i samme livssituasjon.
I fellesområdene kan beboerne møte naboene over en kopp kaffe, en runde kortspill eller bare slå av en prat. Det ligger også til rette for felles måltider.
Vindmøllebakken er en form for bofellesskap, bygget etter modellen Gaining-by-Sharing. Beboerne eier mindre boenheter, men får samtidig tilgang til store fellesarealer.
Fakta
Navn: Erling Dokk Holm
Alder: Født i Oslo i 1964 – bosatt i Oslo
Stilling: Statsviter, forsker og skribent. Førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og foreleser ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)
Utdanning: Doktorgrad fra AHO
Utgivelser: Varene tar makten (2001), Fra Gud til Gucci (2004)
Annet: Arkitekturanmelder i Aftenposten
Aktuell: Aktiv samfunnsdebattant, spesielt opptatt av arkitektur, byutvikling, trivsel og livskvalitet
Inngangspartiet og fasadene på Katarinahuset i Stockholm har fått Stålprofil system SP 6000/SR, som kan leveres i innbruddsklasse RC4. Systemutgaven i tre kan nå leveres i innbruddsklasse RC3. Foto: Stålprofil AB
Stålprofil AB, lanserte i fjor det nye post-losholt systemet SP 6000/H i tre. Systemet er videreutviklet og kan nå leveres for å dekke innbruddsklasse RC3 og brannklasse Ei30.
Stålprofil AB viste frem SP 6000 for det norske markedet på paviljongen VERDENS BESTE BYGGEMATERIALER på Bygg Reis Deg i fjor. Systemet finnes i både aluminium, stål og tre.
– Vi opplevde stor interesse for disse tak- og fasadesystemene. Spesielt fordi en fasade bygget i SP 6000/H i tre, får en lav u-verdi og vi oppfyller passivhuskrav. Men materialet er populært og muligheten til å skape god arkitektur er gode. Man kan for eksempel ha dekorative profiler i tre utvendig som enkelt kan vedlikeholdes og forbedres. Det er til og med mulig å bruke dekorlister i annet materiale enn bæreprofilen, sier Lasse Björkström i Stålprofil AB.
Deler av Westerlundska gymnas i Enköping i Sverige er kledd med Stålprofil AB sitt nye tak- og fasadesystem SP 6000/H i tre. Foto: Stålprofil AB
Tak- og fasadesystemets egenskaper er vel dokumentert gjennom tester hos DBI Brann og sikring i Danmark.
– Vi opplevde ingen problemer med å innfri forventede innbrudds- og brannsikrings- klasser. Faktisk var vi nære 60 minutter brannmotstand for trefasaden. Dermed har vi et godt håp om å forbedre systemet ytterligere. Arkitektonisk er det jo flott at man kan bruke samme fasadesystem i alle etasjer, selv om det eksempelvis er krav om brannsikring i 2. hver etasje, mener Björkström.
Under benevnelse AKH leveres systemet også som ad-on til andre byggesystemer og kan nå leveres i innbruddsklasse RC3.
Med sine 142 meter er Lighthouse Danmarks høyeste bygning. Glassfasadene gjør dette til et enestående og ikonisk prosjekt, og et eksempel på hvordan man...
