Statsviter, forsker og debattant Erling Dokk Holm mener det skjer mye spennende innen ny teknologi knyttet til glass. Som for eksempel ulike former for transparente fasader med bygningsintegrerte solcellepaneler. Deler av byggeforskriftene er han imidlertid kritisk til. – Krav om lysinnslipp i 1. etasje lager masse trøbbel.
Tekst: Guro Waksvik
Dokk Holm har et hjerte for byutvikling og arkitektur som fremmer trivsel, og mener det er viktig å kombinere byggeforskrifter med bokvalitet.
– Jeg ser mange byggeprosjekter i dag som er lite gunstige for de som bor i 1. etasje. Store åpne vindusflater fører interessant nok til at mange har gardinene nede. Kan vi få en annen form for styring av lys gjennom transparente flater, vil det øke bokvaliteten. Vi må ta trivsel og livskvalitet på alvor, sier Erling Dokk Holm.
Han nevner et stort prosjekt på Ensjø. Utbygger forteller at alle som kjøpte leilighet i 1. etasje enten leide ut eller solgte raskt.
– Folk trives ikke. Med programmerbare lysinnslipp kan vi gjøre mye med glass.
Arkitekturopprøret har siden 2021 delt ut Grøss- og Hedersmedaljer. Et engasjement om arkitektur kan være vel og bra, men slik Dokk Holm ser det er opprøret redusert til utelukkende å dreie seg om fasader.
– Fasadens betydning er veldig interessant, men arkitektur handler om mye mer. Gode fasader skal også gi byggene en romlig kvalitet. God arkitektur må være et virkemiddel for å skape en bedre by. Opprøret burde i større grad handle om å koble ambisiøs arkitektur til en sosialt ansvarlig boligpolitikk.
Et av byggene som er på opprørets hedersliste er Jonas Reins gate 11. Huset er en frittliggende enebolig i fire etasjer i et tettbygget boligstrøk. Bygget er designet av Opaform, og er et infill-prosjekt som er tilpasset omgivelser i plassering, takform og fargebruk.
– Jeg mener Bergens-kontoret Opaform gjør mye flott. De jobber bra med å sette nye bygninger inn i gamle trehusmiljø. Et godt eksempel er Jonas Reins gate 11, som ble ferdigstilt i 2023. De har også laget et prosjekt i Nøstegaten, fra 2018. Bygget har veldig gode fasader, og de bruker naturmaterialer på en fin måte. Massivtre bidrar sterkt til å endre de estetiske premissene, og det liker jeg.
Prosjektet er rehabilitering og nybygg i et av Bergens historiske trehusmiljøer, og viser hvordan den tradisjonelle trehusbebyggelsen kan ivaretas og videreføres i et moderne formspråk. Nybyggene er passivhus med prefabrikkerte elementer i massivtre.
Gode eksempler
Han har sett flere eksempler på bruk av glass som har hevet bygget enormt. For eksempel prosjektet Lærernes Hus, designet av Element Arkitekter.
– Det er genialt, sier Dokk Holm.
Bygget har fått navnet Smykkeskrinet, og er et nullutslippshus fra 2009. Det er Utdanningsforbundets konferansesenter og fungerer også som organisasjonens portal.
For å oppnå miljøkravene ble det utviklet et system for oppvarming og solavskjerming med en innovativ fasadeløsning. Fasadeglasset har et mønster av speilende bokstaver og symboler, og er utsmykket i samarbeid med kunstneren Jorunn Sannes. I tillegg til å være et estetisk element, fungerer utsmykningen som solavskjerming.
Av innovative prosjekter har han tro på Zero Village Bergen. Ambisjonen er landets
første og største boligområde med 800 nullutslippsboliger.
– Det er et interessant prosjekt med solceller på taket, riktige vinkler og høye miljøambisjoner, hvis de får det til. Med minimale oppvarmingsbehov, minimale utslipp av klimagasser og egenproduksjon av energi med varmepumper og solenergi kan en komme ganske langt. Prosjektet har også et ambisjonsnivå når det gjelder estetikk. Jeg mener det er et viktig poeng. Det skal ikke bare være miljøvennlig, men også vakkert, sier han og legger til: – Estetikken taper av og til, og det er utrolig dumt. Ser jeg passivhus som er oppført med masse solcellepaneler klistret på, blir det bare kjipt.
Per i dag sier Snøhetta at prosjektet er stanset. Dokk Holm mener det er trist dersom et så ambisiøst prosjekt som Zero Village Bergen ikke blir realisert.
Bærekraft og estetikk
– Det bygges for mye for kort varighet, blant annet fordi mange bygg er oppført av noen som ikke har planer om å eie bygget så lenge. Kort levetid er ikke særlig bærekraftig. Kortsiktig økonomiske tanker bør ikke få så stort spillerom som de ofte får. Bærekraft er bygg som varer, sier han.
I et bærekraftig perspektiv er bygningsintegrerte solceller interessant.
– Der har det skjedd mye de siste 15 årene. Jeg håper det vil medvirke til at vi får ny arkitektur og ny estetikk.
Jobber man med glass i fasade mener han det er viktig å gå til Modum Glassindustri AS eller andre som har kompetanse på glass.
– Det verste jeg ser er plastfolie på utsiden av glass. Du trenger ikke å være kjempebevandret innen faget for å skjønne at det blir degradert av vær og vind ganske fort. Lager man glassfasader er det ekstremt viktig at man tenker at de skal være varige. Akkurat slik man tenker når det gjelder tegl. Det skal være holdbart. Varighet er lønnsomt.
Keramisk glass har en helt annen holdbarhet over tid. For kommuner kan det være vanskelig å legge inn nøyaktige materialvalg.
– Ønsker de tegl, kan de kjøpe den billigste med få taktile kvaliteter. Da blir det som det blir. Ved for eksempel å ha en byarkitekt, kan dette sikres. Byarkitekt Therese Øijord Rustad i Indre Østfold kommune har utgjort en forskjell, spesielt med fasadene. Hun er kjempeflink, og vi ser fantastiske kvalitetsendringer etter at hun begynte i jobben. Området har en teglverkstradisjon, som nå blir ivaretatt med veiledende fargepaletter.
LES MER OM THERESE ØIJORD RUSTAD: Trenger man en byarkitekt?
Glassblåsing er blitt et rødlistet håndverk. I Sverige jobber de beinhardt med å subsidiere noen av bedriftene, som for ti år siden var veldig vellykkete økonomisk.
Noen få klarer seg fremdeles. Det samme skjer med flere tradisjonelle kunsthåndverk.
Sjabre fasader
Mange fasader fra 60-tallet i drabantbyene i Bergen og Oslo har sjabre fasader, mener Dokk Holm.
– Da vi bygde ut mange av drabantbyene satte Husbanken, etter min mening, strenge kostnadskrav for å klare finansieringen. Mange fint tegnete nydelige prosjekter ble redusert i kvalitet fordi Husbanken insisterte på billigere materialer.
Et eksempel er Ammerud. Arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng planla et komplett boligstrøk for 6000 mennesker med variert bebyggelse, alt fra store blokker til nette elegante atriumhus, eldresenter og sykehjem, skoler og barnehager, og butikker. Slik gikk det ikke.
– I planene var det en skjønnhet som aldri ble realisert. Bygningene liknet på Le Corbusiers legendariske Marseilles-blokk fra 1952. Økonomien spilte inn, og som i så mange andre prosjekter gikk det utover de arkitektoniske ambisjonene. Resultatet ble et prosjekt med bedre økonomi, men med markant dårligere kvaliteter.
Nå blir mange av fasadene fra 60-tallet rehabilitert. Dokk Holm mener det ofte ikke gjøres godt nok. Han frykter at mange fasader vil bli enda styggere enn de er.
– De har sjansen til å gjøre det skikkelig bra, men mange prosjekter blir ikke fine i det hele tatt. Det blir innglassete balkonger og fasadeplater med masse glava under. Det handler om penger og kunnskap.
– Det virker ikke som om det er tradisjon for å ta kontakt med arkitekt i forbindelse med rehabilitering. Leser du OBOS-bladet, slik jeg gjør, florerer det av annonser der firmaer tilbyr full fasaderehabilitering. Så blir det ikke fint, kommenterer han.
Transformasjon
Borettslag og sameier kan få støtte fra Enova til etterisolering. Kanskje er det for få som benytter seg av den muligheten. Et annet interessant tema er transformasjon.
– Vi er inne i en tid der nesten alle bygninger i større grad blir transformert. Jeg tror det er litt vanskelig å fornye og modernisere eldre bygg bare ved hjelp av etterisolering. Da blir fasadene ganske kjipe. Jeg tror det er kjempeviktig å utvikle etterisoleringsprodukter som er estetisk mer tiltalende, sier Dokk Holm.
Han er født og oppvokst på Bekkelaget, har bodd på Vålerenga og har siden 2015 bodd i Trolltun borettslag på Bøler, også kalt kunstnerkolonien. Rekkehusene i tre fra 1959 har klart seg relativt bra.
– Det er et godt sted å bo tett mot Østmarka. De siste 10 årene har borettslaget brukt store summer på oppgradering av fasaden. Bedre isolering, nytt tilkoblingssystem til oppvarming og nye radiatoranlegg. Isoleringen var dårlig, og energien forsvant ut i bakken, forteller han.
Nye boformer
Befolkningen eldes, ensomhet er en folkesykdom, og det meste av det som bygges av boliger svarer ikke på disse utfordringene. Men det finnes unntak, mener Dokk Holm. Larvik Otium og Vindmøllebakken i Stavanger er eksempler han trekker frem.
– Saltbrygga i Larvik er et prosjekt jeg liker veldig godt. Det er noe så sjeldent som et variert, harmonisk og vakkert boligprosjekt. I den delen av prosjektet som heter Otium får folk anledning til å leie og bo i en leilighet som de i utgangspunktet kanskje ikke har råd til å kjøpe. Det er en stor første etasje som er åpen og tilgjengelig for alle, også for naboer. De treffer andre og får et fellesskap, forteller han.
Målgruppen er godt voksne som ønsker å treffe andre i samme livssituasjon.
I fellesområdene kan beboerne møte naboene over en kopp kaffe, en runde kortspill eller bare slå av en prat. Det ligger også til rette for felles måltider.
Vindmøllebakken er en form for bofellesskap, bygget etter modellen Gaining-by-Sharing. Beboerne eier mindre boenheter, men får samtidig tilgang til store fellesarealer.
Fakta
- Navn: Erling Dokk Holm
- Alder: Født i Oslo i 1964 – bosatt i Oslo
- Stilling: Statsviter, forsker og skribent. Førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og foreleser ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)
- Utdanning: Doktorgrad fra AHO
- Utgivelser: Varene tar makten (2001), Fra Gud til Gucci (2004)
- Annet: Arkitekturanmelder i Aftenposten
- Aktuell: Aktiv samfunnsdebattant, spesielt opptatt av arkitektur, byutvikling, trivsel og livskvalitet
