Kan man ta med seg noen erfaringer fra 1980-tallets pionerprosjekter for å lykkes med dagens glassbyggeri, og hva må man ta hensyn til i rehabilitering og ombruk av glassgårder?
Tekst: Thomas Aasen
Med introduksjon av aluminium profilsystemer egnet for skråstilte glassflater gjorde bruken av glass i bygninger et kvantesprang i Norge på 1980-tallet.
Plutselig var det teknisk mulig å bygge glasstak som kunne holde tett over tid, uten hyppig nødhjelp med fugemasse.
Forbedrete glasstyper som kunne redusere varmetap og samtidig holde uønsket solenergi på utsiden, åpnet for å skape arealer med sommerstemning på helårsbasis.
Tidligere uutnyttede og kanskje forfalte arealer mellom bygninger, tilbygg og ikke minst handlegater i kjøpesentra ble til klimatiserte soner under glasstak.
De tidlige prosjektene – eksempler fra 70- og 80-tallet
Universitetet på Dragvoll utgjør et stykke pionerarbeid utført av Henning Larsen tegnestue på slutten av 1970-tallet der brede glassoverdekte gater utgjør bindeleddet mellom bygningene.
Taket var skreddersydd for formålet og besto av store skyvbare felt som ved hjelp av elektromotorer kunne trekkes til side på fine dager.
Gatene var halvklimatiserte, noe som bidro til at temperaturen ikke ble lavere enn at planter plassert på gateplan kunne overleve. Det fantes heller ikke noe krav til absolutt tetthet.
Permanente spalter i mønet bidro derfor til naturlig ventilasjon samtidig som en aksepterte at vann dryppet ned på gaten under regnvær. Konseptet var inspirert av en arkitektur som allerede eksisterte i andre europeiske byer, der taket gir beskyttelse mot nedbør samtidig som åpne gavler bidrar til et et tilnærmet uteklima.
Noen år senere ble Royal Garden hotell i Trondheim bygget. Inspirert av bryggene langs Nidelven ble tette bygningskropper bundet sammen av glassgårder med tilsvarende form. Systemprofiler av aluminium la grunnlaget for tette og fullklimatiserte bygningskropper.
Trondheim var med ett blitt til senteret for glassgårdutviklingen. «Glass-gårddager» på NTH (dagens NTNU), der fagfolk møttes og utvekslet erfaringer og visjoner ble arrangert flere ganger.
I årene som fulgte vokste kjøpesentre med glassgater fram over hele landet. Overdekning av sentrale handlegater i byene ble diskutert, men kompliserte bygningsstrukturer av ulik kvalitet, og ikke minst ofte fragmenterte eierforhold gjorde at mange av disse planene strandet før realisering. Storgata i Bodø står igjen som eksempel på et prosjekt som faktisk ble gjennomført.
Av kontorbygg representerer SAS sitt hovedkvarter utenfor Stockholm tegnet av Niels Torp Arkitekter et betydelig eksempel på tidlig glassgårdarkitektur.
Erfaringer med glassgårder og -tak som ble bygget
Med de tidlige prosjektene kunne en etter hvert på godt og vondt erfare glassgårdenes ulike kvaliteter.
Selv om det etter hvert dukket opp flere tilbydere av profilsystemer beregnet for glasstak valgte fremdeles enkelte å satse på produkter beregnet for tradisjonell vertikal montasje i kombinasjon med betydelige mengder fugemasse.
Dette var et konsept som fungerte over kortere eller lengre tid før vannet til slutt fant veien inn. Til tross for innovative nyvinninger innen bygningsglass erfarte en at store glassarealer byr på ulike klimatiske utfordringer. Drivhuseffekten sørger for at kortbølget solenergi slipper inn gjennom glasset, men ikke ut igjen.
Solkontrollerende glass bidrar til å redusere negative konsekvenser, men entreprenører på jakt etter kostnadskutt valgte ofte bort denne typen fordyrende produkter i anbudsfasen og skjøv unødig høye kjøleutgifter videre til eier og leietakerne av bygningen. Til tross for glass med stadig forbedrete isolerende egenskaper resulterte det i bygningskropper som hovedsakelig besto av glass i varmetap.
Ambisjonene for de glassoverdekkede arealene som ble oppført var ikke lenger delklimatisering som på Dragvoll, men fullklimatisering. Glassets energisparende egenskaper ble som for solkontrollerende glass ble energibelegg også til dels valgt bort for å redusere kostnader.
Når høyden på glassflaten øker vil kald-ras oppstå selv med dagens 3-lags glass med gode U-verdier. På 80-tallets pionerbygg var det ikke uvanlig å kompensere utfordringene med ribbeovner i flere høyder på innsiden av fasaden.
Sammen med dypere horisontale profiler bidro slike tiltak til å bremse luftstrømmen. Royal Garden hotell som hadde frokostsal i en av glassgårdene benyttet i tillegg parasoller over bordene som et komforttiltak.
Utskifting og oppgradering av eldre tak
Glasstak fra 1980- og 90-årene er i dag i ferd med å skiftes ut og flere er allerede ferdig oppgradert.
Mange aspekter skal vurderes og med dagens fokus på miljø og ombruk utgjør muligheter for å kunne beholde deler av den opprinnelige konstruksjonen et vesentlig moment.
Selve design-uttrykket vil fra utsiden fortone seg tilnærmet likt for gamle profilsystemer og dagens versjoner. Innvendig er det derimot foretatt endringer som blant annet har resultert i bedre isolerende egenskaper, mer rasjonell materialutnyttelse og tykkere glass.
Når glasstykkelsen endres fører dette gjerne til endringer på andre komponenter i glassfalsen. Tilgjengelighet av erstatningsprodukter og eventuelle konsekvenser av endret profilgeometri må klarlegges før igangsetting.
Tidligere aksepterte en ved prosjektering en noe høyere U-verdi på glasstaket for å sikre at snøen skulle gli av. I dag innebærer kravene til bygningens energiregnskap at glasstakenes isolerende egenskaper holder et høyere nivå enn på 80- og 90-tallet.
En høyere forventet nyttelast vil kunne kreve at den primære bærestrukturen for glasstaket forsterkes.
Flere parametere skal dermed vurderes opp mot hverandre med hensyn til økonomi, arkitektoniske konsekvenser og ikke minst for å ivareta skjerpede krav til energibruk, komfort og levetid.
Prosjektering av nye glasstak
Etter en periode der glass i bygninger utelukkende ble sett på som uønskede energisluk benyttes glass igjen i stort omfang i fasadeflater, men også i takflater og som glassgårder.
Det nye sykehuset i Drammen representerer et eksempel der en lang glassgate binder ulike bygningskropper sammen.
Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen ble ferdigstilt for noen år siden og inneholder i tillegg til et stort pulttak flere mindre glassflater i taket.
Måten takene designes på har innen flere områder endret seg fra den tidlige glassgård-perioden. Typisk tegnes i dag takflaten med mye lavere takvinkel. Opprinnelig lød faglige anbefalinger på at takvinkler burde være 25° eller brattere. I dag prosjekteres ofte tak som er tilnærmet flate.
Systemleverandørene forsøker å strekke seg etter markedets forventninger, og kan dokumentere at tak med svært lite fall kan fungere tilfredsstillende. Samtidig skal en være klar over at optimale forhold under laboratorietester sjelden gjenspeiler virkeligheten. Takets størrelse og geometri, samt kanskje krevende montasjeforhold, vil kunne spise av sikkerhetsmarginene.
Et annet moment som tidligere ble vektlagt i veiledninger for glasstak-design, var dimensjonering av tilstrekkelig store renner for å fange opp snø og vann som glir av takflaten. I kombinasjon med renneløsninger ble det også anbefalt knevegger av en viss høyde ved avslutningen av takflaten for å forhindre at snøen ble liggende innover den nederste delen av taket.
Klimahensyn
Erfaring fra senere år tilsier at været stadig blir «villere og våtere». Store nedbørsmengder over en kort tidsperiode tilsier at det ikke er noen grunn til å kaste vrak på anbefalingene fra de opprinnelige rådene for god glasstak-design.
Glasstak bør designes slik at snøen kan gli av uten hindringer. Snøfangere som kan kreves på et tett tak vil ha en negativ effekt for et glasstak. Dermed bør ikke snøfangere benyttes. Snø som holdes tilbake på taket vil kunne forårsake skader på konstruksjonen.
Når snøen tiner i overgangen mellom tak og fasade dannes istapper som potensielt forårsaker farligere situasjoner enn snøen. Med mindre snøen kan fanges opp av tilstrekkelig dimensjonerte renner bør området nedenfor glasstaket ikke benyttes som ferdselsareal
