Sivilarkitekt Guy Tschudi-Madsen i MAP Arkitekter mener det legges stadig større vekt på tilhørighet, opplevelse og gjenkjennelighet idet vi vandrer gatelangs.
– Glass med sin transparens og åpenhet bidrar sterkt til identitet, sier Tschudi-Madsen.
Plassdannelser og byplanlegging har alltid engasjert ham, og som arkitekter flest er han glad i å bruke glass. Se for deg en intim og trang byplass inspirert av middelalderen, med glass i alle byggenes første etasje. Tschudi-Madsen tenker det ville blitt et sosialt og godt byrom.
– Greier vi å ha så store, vennlige og åpne fasader som mulig på bakkeplan hindrer vi den fysiske barrieren, i alle fall visuelt. Går du forbi næringsbygg som har forretninger med store glassfasader brytes skillet mellom ute og inne. Åpne, store fasader på bakkeplan er enda viktigere når funksjonene er tilrettelagt for publikum, sier Guy Tschudi-Madsen.
Bygg kan være relativt åpne og transparente slik at grensesnittet mellom ute og inne forsvinner.
Da sier det seg selv at det er store glassflater som gjelder.
– Glass kan gi opplevelsen av identitet, med bakgrunn i hva vi opplever og husker av det som ligger bak fasaden.
Tschudi-Madsen har stor interesse for og spesialkompetanse innen urbanisme.
Han mener det er viktig å skille mellom hva som er ren byplanlegging med infrastruktur, logistikk og utforming av kakestykkeaktige bygningsvolumer som hovedtema, og urbanisme.
Sistnevnte er et langt mer humanistisk fag hvor det åpnes mer opp for sanser og følelser for det åpne rom og de omkransende bygninger.
– Urbanisme er en god blanding av sosiologi, filosofi og andre samfunnsfag. Det vet jeg ikke om folk flest er klar over. Urbanisme er blitt et moteord de siste 20 årene. I dag liker alle å kalle seg «urbanist». Snart blir det nok en beskyttet tittel, sier han spøkefullt.
Han er sønn av Stephan Tschudi-Madsen. Kunsthistorikeren hadde en doktorgrad i Art Nouveau, skrev en bok om tidlig 1900-talls kunst og arkitektur, og var riksantikvar i mer enn et tiår.
– Jeg er nok påvirket på en god måte med hensyn til dette med å forstå og se god bygningskunst og arkitektur, og ikke minst det å ha respekt og forståelse for et nærmiljøs iboende kvaliteter. Men at en stor del av kontorets oppdragsmengde gjelder rehabiliteringsprosjekter er en ren tilfeldighet. Nå ligger det i tiden og er passende, sier han.
Glasspaviljongen i Parkkvartalet
Det er blitt mange og store rehabiliteringsprosjekter for arkitektene i MAP, som nå teller 15 kreative hoder. Ett av prosjektene er Parkkvartalet, som består av tre eldre bygninger hvorav det ene er tegnet av Arnstein Arneberg på midten av 50-tallet. De to andre er fra 1860-tallet. Byggene eies av Høegh Eiendom.
– Fasader, tak og trappeoppganger er fredet, og vi hadde nær kontakt med byantikvaren om hvordan det skulle håndteres med hensyn til fargesetting, vindusgerikter, pussfarger og trappeløp. Samtidig åpnet det opp for muligheten til å totalrehabilitere innvendig. Oppdragsgiveren ønsket også å se på muligheten for en glasspaviljong i bakgården. Et nytt, funklende og lavmælt glassbygg i kontrast til de fredede murbygningene.
Intensjonen var å knytte byggene sammen i første etasje med fellesrom og funksjoner som restaurant, møterom og kaffebar. Tanken var at det skulle inspirere de ansatte til å samhandle og møtes i løpet av en travel arbeidsdag.
Den nye glasspaviljongen skulle fungere som foajé for ansatte og besøkende, og være et åpent og lyst areal.
– Når man kommer inn gjennom portrommet i bygget, åpner bakgården seg i det man går inn i glasspaviljongen. Teknisk leder Nils Landa hos Bolseth Glass var konsulent. Han er kjempefin å samarbeide med. Landa er enormt kunnskapsrik og kreativ. Han forstod skissene og satte i gang med å finne gode løsninger. Man er aldri alene om å utvikle et godt prosjekt. Byggherren må også roses for lydhørhet og oppfølging, understreker Tschudi-Madsen.
Det var utfordringer med universell utforming. De tre byggene hadde bakkeplan på litt forskjellige nivåer. Fasaden ble rehabilitert i tett samarbeid med byantikvaren. De eksisterende vinduene er rehabilitert med en fargetone på rammene som tilsvarer den originale. Innvendig er det montert isolervinduer.
Rehabiliteringen ble fullført i 2020 og er på omlag 9 000 kvadratmeter. Schüco leverte glass og profiler til paviljongen.
Nytt ansikt mot Slottsparken
Dovregården i Wergelandsveien 7 ble oppført for Dovre Forsikringsselskap i 1957. Bygget ble tegnet av Nils Holter, en markant modernist på 50- og 60-tallet. Det ligger ved siden av Grotten med hovedfasaden mot Slottsparken, og er et av byens mer kjente bygg.
– I dette prosjektet skulle vi rehabilitere fasadene mens leietakerne satt i bygget. Det var interessant. Byantikvaren var inne i bildet og godkjente våre første utkast. Det var faktisk Planetaten som krevde at vi skulle utarbeide bygningsdetaljer for fasaden før vi fikk godkjenning. Det medførte at vi på et tidlig stadium måtte definere materialbruken ned til hver minste detalj. Det opprinnelige skulle etterleves så langt som mulig. Det er sjelden i en rammesøknad, forteller arkitekten.
I de gamle fasadene var det åpningsbare vinduer i teak. Forsøk på å rehabilitere gikk ikke. De nye ble fastmonterte vinduer med rammer i eik.
– Vi rehabiliterte etasje for etasje og beholdt den innvendige isolerfasaden slik at leietakerne kunne være i bygget under rehabiliteringen.
Brystningen fikk en ny isolerkonstruksjon med lagvis oppbygging av multiglassenheter bestående av seks transparente glass, fem kamre med argongass og et ventilert innerkammer. Det innerste kammeret har en ventil for å håndtere trykkendringer slik at ytter- og innerglassene er stabile.
– U-verdien er interessant, den er 0,24. Det gjorde at vi fikk en god energisertifisering. ENOVA bidro sterkt til kostnadene ved oppussingen.
Hovedinngangen i glass er trukket noe inn, med en representativ ytterdør i glass. Etasje for etasje ble bygget rehabilitert innvendig i samarbeid med interiørarkitekt.
Flere av rommene i kontorlandskapene er innglasset. Prosjektet sto ferdig i 2017 og er på cirka 10 000 kvadrameter.
Omsorg i høyden
Arkitektene i MAP vant konkurransen om omsorgsboliger på Årvoll. Byggherren var Boligbygg Oslo KF, et kommunalt foretak som eier, drifter og leier ut kommunale boliger i Oslo kommune.
Bygget skulle inneholde 80 såkalte «Om-sorg+»-leiligheter for personer som trenger hjelp på daglig basis samt en rekke funksjoner som restaurant, bibliotek, sykepleieavdeling, fysioterapi og frisør. Hele eiendommen måtte omreguleres.
– Vi måtte kjempe lenge for å få det som vi ville. Med et så høyt hus måtte vi ha noe på bakkeplan som var vennlig og inviterende. Bygget skulle dekke beboernes behov, og samtidig være noe for nærmiljøet. Derfor la vi restaurant- og servicearealene på bakkeplanet med store glassfasader ut mot byggets adkomst. På den måten bidro vi til å skape identitet til nærområdet for besøkende, beboere og de som jobber der, forteller Tschudi-Madsen.
Inngangen til senteret åpner seg og inviterer den besøkende inn i hjertet av bygningen. For å gi den store frontfasaden et variert uttrykk er balkongene designet på forskjellige måter.
– Vi fikk lagt inn i reguleringen at balkongene kunne skytes ut som bokser. Noen er kledd i tre, og noen glasset inn på grunn av støy fra Riksvei 4. Variasjon gir mer spill til fasaden. Det store volumet brytes noe ned. Innslag av tre gjør den varmere.
En trapp leder opp til en takterrasse på andre plan over fellesområdene. Den gjør det mulig for besøkende og innbyggere å nyte uteområdet. Prosjektet sto ferdig i 2018. Vinduene er levert av NorDan, solavskjermingen er fra Vental.
Rytme og balanse
Filadelfiakirkens rehabiliterte fasade er for det meste i glass. Bak den store fasaden ligger menighetens forsamlingssal, som kan ta inntil 1600 personer. Salen var Oslo største, helt til konserthuset ble bygget i 1977.
– Bygget følger nabobyggenes takvinkel, og gesimslinjene derfra ble også videreført og langt på vei de store glassflatene og etasjehøydene. Prosjektet er et typisk innfillprosjekt i et stort kvartal. Intensjonen var å bidra til å skape et fast og helhetlig bykvartal. Noen smale vertikale vinduer er i tre, for å mykne opp og skape en rytme i fasaden.
Fasaden er nordvendt og kan dermed gi mulighet for store vinduer fra gulv til tak. Fordi den er nordvendt var det få utfordringer med ventilasjon, temperatur og solavskjerming, forteller han.
MAP Arkitekter vant den åpne konkurransen om Spikkestad ungdomsskole i 2014.
– Ordføreren var involvert. Han var opptatt av at prosjektet skulle være kommunens ansikt utad. Vi tegnet derfor et langstrakt bygg mot hovedveien, og frigjorde også dermed arealet mellom veien og bygget til uteoppholdsrom.
Skolen er stor, med 21 klasserom. Et trappeamfi sentralt plassert i bygget brukes til forestillinger og er også et samlingssted for lærere og elever. Bibliotek, sløyd og andre spesialrom er også knyttet til amfiet.
All bevegelse, sosial kontakt og tilfeldige treff skjer i dette arealet. Klasserommene er i egen etasje. Arkitektene skilte bevisst mellom ro og pedagogikk, og støy og sosiale møteplasser.
– I første etasje vender lærernes arbeidsrom ut mot elevenes uteareal. Slik får de et slags passivt oppsyn med elevene. I arbeidsrommene er det glass fra gulv til tak. Den lette, transparente glassfasaden i første etasje står i kontrast til den tyngre teglfasaden i andre etasje og understreker det horisontale.
Den kunstneriske utsmykningen er signert designkontoret Zenisk. De har lys som spesialfelt og har lagt inn matematiske figurer og formler i lysstoffrør på fasaden. Når mørket senkes gir det en flott effekt.
Med hjerte for stein
I den grad han har fritid, bygger han steintrapper og steinmurer med stein fra stedet.
– Selv i liten målestokk er det både utfordrende og spennende å knytte bygningselementer og menneskeskapte former til naturen. Det tenker jeg ofte på når jeg lemper stein og tilpasser en liten steintrapp til terrenget. Når man skal skjøtte bygninger fra 1700- og 1800-tallet må også omgivelsene rundt respekteres. Jeg lar alltid nye tilførsler underordne seg byggene, forteller Tschudi-Madsen.
Bevisst holdning
Det er et mangfold av arkitektoniske uttrykksformer i dag. Han tør likevel påstå at det går en rød tråd tilbake til 60-tallet, da reaksjonene på brutalismen begynte, til i dag.
– Nå er vi opptatt av å bruke hodet før vi river. Her kommer dagens krav og ambisjoner om miljø inn som sterk medvirkende kraft. Og tenk, idet man begynte å våkne etter rivningshysteriet der tettstedene våre ble erstattet med Leca-blokker, så kom det Internasjonale Arkitekturvernåret i 1975. Nærheten til stedet, hva vi kan ta vare på og hvordan ny arkitektur kan tilføre nærmiljøet kvaliteter blir viktigere. Stedets identitet forsterkes. Det er heldigvis en langt mer bevisst holdning til dette i dag.
Byplanleggingen utviklet seg i en retning der det menneskelige står mer sentralt. Det ble satt spørsmål ved ingeniørkunstens kravstore og dominerende effekt, hvor motorveier pløyde seg gjennom by og land.
– Samfunnshus i betong ble ethvert tettsteds katedral på bekostning av naturen og stedets egenart. Det dreier seg om å dra de lange linjers tanker, fra stedets egenart via utforming og tilhørighet og ut i det konkret bygde.
Han er engasjert i faget, klør i fingrene etter å tegne flere bygg, og vil gjerne bidra mer utad med artikler og andre meningsytringer.
– Jeg er positivt kritisk til det som skjer i byen og i fagfeltet. Tiden strekker bare ikke helt til, enn så lenge, sier Guy Tschudi-Madsen.
Fotnote: Fasaden i Wergelandsveien 7 er tidligere omtalt i i Glass & Fasade. I utgave 3/2015 skrev vi om rehabilitering av fasaden ved hjelp av 6-lags isolerglass.
Fakta:
- Navn: Guy Tschudi-Madsen
- Alder: Født i England i 1963 – bosatt i Oslo
- Stilling: Sivilarkitekt MNAL, eier og daglig
- leder i MAP Arkitekter, etablert i Oslo i 2002. Tidligere ansatt i Niels Torp Arkitekter
- Utdanning: The Bartlett, University College London og The Architectural Association,
London - Annet: Tidligere leder i Oslo Arkitektforening og Stiftelsen Norsk Arkitekturmuseum
- Aktuell: Spesialkompetanse innen urbanisme, engasjert og positivt kritisk til det som skjer i byen og i fagfeltet
