En fabrikk transformeres til moderne leiligheter, et stasjonsbygg blir synagoge. Ved å se på et byggs egnethet er det mange muligheter for gjenbruk, ombruk og transformasjon. Ole Wiig i NSW Arkitektur mener det rives altfor mye.
Tekst: Guro Waksvik
Det morsomste transformasjonsprosjektet han vet om er i Dublin. En avvigslet kirke er i dag bar. Alteret er erstattet med en bardisk, og du kan sitte og nyte din Guinness under et krusifiks.
– Jeg synes man altfor ofte river uten å vurdere ny bruk. Kirken i Dublin er et glimrende eksempel på det motsatte. Kjøp og kast-mentaliteten har truffet boligmarkedet. Dessverre mangler de nye byggene ofte den arkitektoniske kvaliteten. Den drivende faktoren er dessverre nesten alltid bare en ting, profitt, hevder sivilarkitekt og gründer Ole Wiig.
Det bør bygges videre på kvalitet. Det mener han oppdragsgiver, politiker og arkitekt må tenke gjennom.
– Ta for eksempel hoteller. Mange hoteller transformeres i dag til boliger. Det er et godt alternativ til å rive.
Glasshuset
Et lite men godt eksempel på transformasjon, er rehabiliteringen av Anthon B. Nilsen-bygningen i Oslo.
Det opprinnelig bygget fra 1972 hadde gode trappeforbindelser fra hovedinngangen ved hjørnet av Øvre Vollgate og ned til Rosenkrantz gate og Rådhusplassen. I tillegg ble det laget en trappeforbindelse ned til fortauet i Rådhusgaten.
– En trapp fra det ene nivået til det andre var en veldig god idé, men ble fort til et narkoreir. Derfor ble trappen . Da NSW Arkitektur fikk oppdraget med den omfattende rehabiliteringen og ombyggingen av gården, var det et ønske å gjenåpne den stengte trappen, forteller Ole Wiig.
De første skissene ble tegnet for mulige nye formål, både blomsterforretning og kafe, som med fordel kunne utnytte inngangen fra både Rådhusgaten og Øvre Vollgate.
– Hovedtrappen var fortatt i bruk, og gjenoppstod som Blomstertrappen. Den ble oppgradert med nye trinn og kontinuerlig blomsterkasse integrert i rekkverket.
Den andre trappens midtrepos hadde en betydelig utvidelse inn i et teknisk rom som ble flyttet til et annet sted i bygningen.
– I midtreposet fikk vi frigjort plass, og kunne dermed realisere en restaurant med tilhørende bar. Rundt den eksisterende trappen er det et komplett gassvolum, som knyttet to fortausnivåer sammen. Midt i trappen er det en innbydende restaurant; Glasshuset.
– I samarbeid med de britiske lysdesignerne Speirs & Major fikk vi et nytt og lavmælt landemerke like ved Rådhusplassen, forteller Wiig.
Gjenbruk på 1860-tallet
Den gamle Størenbanen i Trondheim gikk over gamle Elgeseterbro og inn på Kalvskinnet. Der ble det bygget en flott stasjonsbygning med tilhørende vognhall. Så kom Meråkerbanen. De to ble slått sammen med ny stasjon på Brattøra.
– Vet du hva vognhallen og stasjonsbygningen brukes til i dag, spør Wiig, og fortsetter:
– Det er interessant transformasjon og gjenbruk. Stasjonsbygningen er nå en jødisk synagoge, og i vognhallen holder Frelsesarmeen til. Jeg synes det er fantastisk, og det morsomme er at dette skjedde på1860-tallet. Transformasjon og gjenbruk er ikke nytt. I Trondheim er heldigvis Bakklandet bevart. Wiig var med på å lage bevaringsplanen.
– Det var litt av en kamp. Mange sto på barrikadene. Alt skulle rives. Etter planene skulle det gå motorvei gjennom Bakklandet. Det vekket et voldsomt engasjement.
Allerede før han begynte å studere arkitektur engasjerte han seg i bevaringen av Ilsvikøra i hjembyen.
– Jeg hadde behov for et friår, og jobbet i Morgenbladet mens jeg tok forberedende. Da skrev jeg artikkelen «Ilsvivkøra – en idyll i Trondheim som forsvinner?». Vi kjempet og vant. I dag er Ilsvika en perle.
– Drar du til gamle bydeler i utlandet er det meste er bevart. Slik er det ikke i Norge. Vi har så liten forståelse og stolthet knyttet til historien vår når det gjelder bygningsmiljø. Bransjen gjennomsyres av at det er enklere å bygge nytt enn å tilpasse.
Ta vare på kvalitet
– Ta en bygning å gi den et nytt liv. Tenk nytt, vær bevisst bygningenes egnethet og dropp tanken på å rive. Det er glimrende istedenfor å rive og tenke nybygg, sier Wiig.
Han synes vi er blitt en riveglad gjeng i Norge, til tross for at det er det mest miljøuvennlige vi kan gjøre.
– For all del, jeg har vært med på å rive hus. Men da skal det være en god grunn for å gjøre det.
Bedriften har en egen bærekraftgruppe. Det handler ikke bare om å tenke på miljøvennlige materialer og riktige energikilder, men vel så mye om transformasjon og ombruk.
– Det finnes så mange spennende prosjekter. For eksempel en gammel skolebygning på Værøy i Lofoten. Riv hele skiten, sa flere av dem som bodde på Værøy. Heldigvis kom fylkets kultursjef og stilte spørsmål om hva som egentlig foregikk. Nå blir skolen ombygget til kulturformål. Det er en av de flotteste bygningene fra 60-tallet i Norge.
Gjenbruk av enkelte materialer som for eksempel murstein er tidkrevende og kostbart. Da bør myndighetene inn med støtte. Det er også vanskelig å bruke glass om igjen. Å knuse det for resirkulering går bra.
– Vi har interessant eksempel fra et prosjekt i Oslo. Det var et hus helt uten kvaliteter. En dyktig miljørådgiver fortalte oss at dersom vi knuser betongen og legger den i bunn, fungerer det som varmemagasin for huset.
Engasjert og kamplysten
Som arkitekt kan han tilby alt fra interiør til byplanlegging, stort og lite, nytt og gammelt. Personlig er han mer enn middels engasjert i byutvikling og samfunnet vårt.
– Det som opptar meg mest nå er gjenbruk og transformasjon, det rives altfor mye, gjentar Wiig.
Han har skrevet minst 40 kronikker i Adressa om byutvikling. Nylig holdt han tre foredrag i hjembyen. Wiig mener politikerne må skjerpe seg.
– De river og ødelegger byene sine. Det er historieløst. De er opptatt av to ting, sysselsetting og skatteinntekter, så gir de blaffen i kvalitet, kultur og historie.
– Du har stått på barrikadene lenge. Er det blitt mange kamper?
– Ja, jeg har kjempet mange kamper, og elsker å vinne, konkluderer Ole Wiig.
For NSW står miljø og bærekraft i sentrum. Ombruk og transformasjon utgjør en viktig del av bedriftens virksomhet.
– Det første hotellet vi tegnet var Rica Nidelven i Trondheim. Siden har vi tegnet 10 hoteller. Vi kan foreslå at en fantastisk gammel fabrikk kan bli hotell, for vi har gjort det før. Vi har et bredt spekter. Derfor er det lettere for oss å introdusere temaet i mange sammenhenger, sier Wiig.
NSW Arkitektur har base i Oslo, med kontorer i innlandsbyen Hamar og kystbyen Svolvær. Per i dag er det vel 65 ansatte.
Bedriften er tildelt en rekke priser, blant annet Eiendomsprisen for Abels hus i Trondheim, Betongtavlen tre ganger og ikke minst Houens Fonds pris for terminalbygget på Gardermoen flyplass sammen med andre.
Landsbyarkitekt
En italiensk arkitekt Wiig traff i Edinburgh var spesialist på å kombinere gammelt og nytt. Han var involvert i restaureringen av en liten middelalderlandsby nord i fjellene i Italia.
– Landsbyen var fraflyttet. Vi hadde ikke hytte i Norge og dro dit for 22 år siden. Vi er der så ofte vi kan, og har kjøpt oss inn i prosjektet. Da min italienske kollega døde for åtte år siden, overtok jeg som landsbyarkitekt. Det samme spørsmålet dukket opp. Hvordan tilpasser vi gammelt og nytt. Det er 70 enheter i landsbyen, 20 bor der permanent, og nede i veien er det restaurant, som er nevnt i Michelin-guiden. forteller Wiig.
Fakta
- Navn: Ole Wiig
- Stilling: Gründer av Narud-Stokke-Wiig i 1979 – navnet endret til NSW Arkitektur i 2018
- Utdanning: University of Manchester og Harvard University
- Annet: President i Norske arkitekters landsforbund (NAL) i perioden 1990 til 1993.
- Underviser blant annet ved universiteter i Edinburgh, Dublin, Riga, Liguria og Aalborg
- Aktuell: Det rives over en lav sko – Wiig ønsker mer transformasjon, ombruk og gjenbruk
