Kunstneren Hedvig Thorkildsen tok i bruk keramisk print for å skape den særegne fasaden på Sameiet Kranen i Bergen.
Tekst og foto: Otto von Münchow
Kunstneren Hedvig Thorkildsen, i samarbeid med arkitektkontoret Artec og kommunikasjonsbyrået Snølys, har utformet glassfasaden på nybygde Sameiet Kranen ved Damsgårdssundet i Bergen.
Prosjektleder i BOB, Sissel Brattfjord, forteller at utgangspunktet for både Kranen og tre andre byggeprosjekter i området har vært at de arkitektonisk skulle skille seg ut, både fra hverandre og fra andre omkringliggende bygg.
Kranen hentet opprinnelig inspirasjon fra The Green House i Oslo som har benyttet print på glass. Målet var å skape en unik fasade i Bergen.
Bygget måtte også henge sammen med de tre andre byggeprosjektene til BOB som kommer etter hvert på den gjenværende tomten, der det første er buet, det andre oppføres i tre med litt spissere former og det siste skal oppføres i bølget aluminium.
– Vi ville også benytte speiling fra sjøen foran Kranen og fjellet Løvstakken bak. Ønsket var rett og slett å prøve noe nytt, og vi ga arkitekten veldig frie tøyler, forteller hun.
Lokal kunstner
Brattfjord legger til at arkitektkontoret Artec hadde en forestilling om keramisk print, men hadde aldri gjort det før. BOB og Artec forstod at de trengte hjelp og innledet en prosess for å finne en lokal kunstner som kunne være med å utforme uttrykket.
Det ble utlyst en minikonkurranse, og Hedvig Thorkildsen kom inn med en tydelig idé allerede fra det første møtet.
– Både vi og arkitekten skjønte at vi hadde med en kunstner å gjøre, som kom til å klare å løse utfordringene, bemerker Brattfjord.
– Vi har alltid hatt som et krav i BOB, at vi så mye som mulig skal jobbe med Bergens-baserte arkitekter, og da var det også naturlig at vi gjorde det samme med en kunstner. Det endelige arkitektoniske uttrykket ble til i et samarbeid mellom byggherre, arkitekt og kunstner. Prosessen må kunne fungere gjennom en felles forståelse for hvordan alt henger sammen, peker hun på.
Les også: Miljøbygget Kranen
Brattfjord forteller at samtidig som Thorkildsen kunne snakke om kunsten på en forståelig måte som gjorde at BOB skjønte hvordan det kom til å bli, var de trygg på at det kom til å bli bra selv om de ikke visste hvordan alle detaljene ville bli, som hvordan en skulle klare å henge opp printen på fasaden og hvordan jobbe med så store flater.
– Hedvig er litt ingeniør i hodet, konstaterer Brattfjord.
– Etter hvert som vi kom i gang, så vi at prosjektet ble noe helt annet enn The Green House. Vi kjørte vårt eget opplegg og endte opp med en dobbelfasade.
Transparent
Arkitekt Marina Trifkovic forteller at en av forutsetningene som lå på bordet da Arkitektkontoret Artec kom inn, var at byggesaken skulle følges uten dispensasjoner. Byggherren var tydelig på miksen av leiligheter og at bygget skulle ha en glassfasade.
– Da vi satte i gang, hadde vi fokus på planløsninger, og det var veldig lurt. I ettertid har det vist seg at de som har kjøpt seg inn, er blitt veldig fornøyd, konstaterer Trifkovic.
Noen av grepene som arkitekten gjorde var å trekke balkongene inn fra fasaden for at beboerne skal unngå støy fra gaten. Det har dessuten gitt stuene en mye finere utsikt mot fjorden. En ser gjennom balkongene samtidig som det har gitt en skjermet balkong og stue.
Ofte brukes det kraftig rekkverk på balkonger, akkurat i synshøyde når en sitter ned.
På grunn av glassfasaden i Kranen er rekkverkene veldig transparente. De har bare en tynn list helt øverst. Rekkverkene er festet på undersiden, men det ser en ikke.
Trifkovic jobbet spesielt med fasaden som har veldig store vinduer. Det var blant annet fordi sideleilighetene ikke har mye fasade. Ved å bruke store vinduer er det likevel blitt mye dagslys i alle leiligheter, og til og med sideleiligheten har fått fin sjøutsikt.
– Hele fasaden er jo et svært vindu. Alle vindusformatene er gigantiske i forhold til det som er vanlig. Ofte brukes det oppdelte vinduer, men her er det ingen sprosser.
Danser og flimrer
Trifkovic forteller at det var krevende og vanskelig å få satt vinduene på plass. Hun tror ikke desto mindre at det var et riktig valg, fordi det gir utsikt og lyse leiligheter.
– Vi diskuterte også om glasset i fasaden skulle gå forbi vinduene, men valgte å la være. Vi har i tillegg prøvd å lage et spill i fasaden blant annet ved at det noen steder er hull i ytterfasaden, også selv om det ikke er vinduer på innsiden, sier hun.
Trifkovic bor og jobber selv på Damsgård. Hver dag går hun forbi Kranen og har opplevd hvordan bygget skifter og viser ulikt spill fra dag til dag. Det ser aldri likt ut, har hun kunnet iaktta.
– Hver dag flytter solen seg litt, lyset forandrer seg og da skjer det et eller annet, som om det knekker i forskjellige vinkler. Det er veldig spennende. Alt danser og flimrer i solen.
Hun gjør et poeng av at bygget egentlig er en ganske enkel firkant, uten utenpåhengte balkonger og med heisen som eneste utstikker. Det er kunsten og glasset som lager uttrykket.
Hun trekker også frem fargen på printen, som hun opplever som veldig vellykket. Den har en grønnfarge som fjord og fjell, og gjør at bygget forsvinner når en ser det fra lang avstand, selv med sitt store volum. Bygget dominerer ikke.
– Det var vi som ønsket å få inn en kunstner til å utforme printen.
Essensen av det som var
Kunstneren Hedvig Thorkildsen forteller at hun kom relativt sent inn i prosessen. Premissen på uttrykket var allerede lagt. Det var glass på fasade. Hun erkjenner i ettertid at det var mer enn nok utfordringer å ta tak i.
– Jeg har jobbet en del med glass tidligere, men dette formatet går over alt.
Det første hun gjorde var å gå mye på tur i området. Spesielt satt hun lenge på andre siden av Damsgårdssundet for å få et inntrykk av hvordan det var. Da var ingenting påbegynt enda, men det var masse spor etter industri fra tidligere tider. Fremdeles var det aktivitet fra dem som ennå ikke hadde flyttet ut.
– Noe av det som var førende, utenom det materielle, var å plukke opp dette elementet av sjø og industri, altså klare å være på lag med identiteten til omgivelsene. Når du jobber med glass, som er et høytreflekterende materiale, så vil omgivelsene uansett fanges opp, påpeker Thorkildsen.
Hun legger til at hun selv er fascinert av metall og industri. Spesielt var hun opptatt av den gigantiske kranen som stod der, i tillegg til diamantformer og masse vinkler i det som lå rundt, og som det var mulig å ta tak i, og ikke minst en stor murkonstruksjon som hun opplevde som vakker og fin.
– Da jeg så på arkitekturen rundt tomten, var mye, ut ifra mine assosiasjoner, bevart. Jeg begynte å jobbe med kranen som hovedform.
Generelt jobber Thorkildsen med abstraksjon og nonfigurative uttrykk. Det var naturlig å begynne å bryte ned denne formen i noe som kan bære fasaden alene, men samtidig ha bevegelse og samspill mellom husene. Hun ønsket at formene skulle leke og leve – og gi en liten idé om aktiviteten som var her tidligere. Uttrykket ble til gjennom en dekonstruksjon av kranens former – som for øvrig i dag er revet.
Hun prøvde ut ideene sine på silketrykk og glasskuber for å klare å se mer av samspillet mellom negativ og positiv form, og hvordan glass skal få lov til å være glass, trykk skal få lov til å være trykk og hvordan de kan fungere sammen uten at det blir en masete fasade.
Thorkildsen understreker at det må være form med funksjon.
– Funksjon handler både om følelsen av å være menneske nær fasaden og det å oppleve det veldig fjernt fra tomten og kunne se det i samspill med omgivelsene rundt. Du skal få en liten idé av det som foregår på utsiden når du sitter inne i leiligheten eller går i trappeoppgangen.
Hun var opptatt av å være bevisst på hva som ligger rundt Kranen for å få hver enkel side i byggene til å fremstå som noe konkret og likevel gi en pekepinn videre mot noe annet som foregår mellom og rundt husene.
Fargevalg jobbet hun mye med. Det måtte bli en varm grønntone som spilte på fargen til kranen som var der.
Mye testing
Ved å være ekstremt stram og tydelig hadde hun en ambisjon om at spillet mellom fasaden også kan fremstå som et samspill på kveldstid og på natten.
– Det handlet om å få teori og praksis til å stemme, bemerker hun.
For å sikre seg at det ville fungere, jobbet Thorkildsen også med 3D-modeller der hun fikk lagt inn speilinger i fasadene i forhold til hvor solen stod på himmelen. Hun fikk rett og slett øvd seg på sine egne intensjoner.
– Da jeg presenterte ideen for BOB, kom jeg med glassprøvetrykkene og formene slik at de skulle skjønne ideen min, forteller hun.
Heller ikke Gjesdal Aluminium har jobbet med keramisk print før. Prosjektleder Erik Fjellby kan likevel fortelle at det i seg selv ikke ga spesielle utfordringer. De mottok de ferdige glassene med printen, og da var det som å montere vanlig glass.
– Selve printen levde sitt eget liv, forklarer Fjellby.
– Vår utfordring var å finne riktig løsning for innfesting av glassene – hvilke systemer vi skulle gå for. Etter litt diskusjoner bestemte vi oss for å benytte innfestningen til GH Prosjekt, som hadde platene på bygget.
Laget prøvevegg
Gjesdal Aluminium var tidlig inne i prosjekteringen av Kranen, kanskje ett års tid før bygget begynte å reise seg. Selve monteringen av glassene brukte håndverkene nesten et halvt år på ifølge Fjellby.
Først var det å få alle brakettene på plass, og deretter ble glassene montert. Alle brakettene var egenkomponerte og spesiallaget for prosjektet. Også rekkverksstøttene ble konstruert av Gjesdal Aluminium.
Administrerende direktør Terje Sivertsen forteller at han krevde at det ble laget en komplett prøvevegg på forhånd. Den ble satt opp inne på verkstedet der alle komponenter var på. Alle involverte fikk komme og se.
– Jeg tok ikke sjansen med å sette i gang hvis vi ikke hadde testet alt. Det var alt fra skruer, innfestning, utdriving – alt må holde. Det tror jeg alle satte pris på. Med en prøvevegg ser man og kan rette på ting.
Det er Modum Glassindustri som produsert den keramiske printen, for øvrig som den eneste i Norge som kan levere denne type glass. Både Fjellby, Thorkildsen og Brattfjord skryter av samarbeidet med det kjente glassverket. Det var for øvrig Modum som også leverte til The Green House i Oslo.
Alle som har vært med på prosjektet i Bergen forteller om både usikkerhet og spenning rundt fasadene med keramisk print, siden det var nytt for alle sammen.
