I verkstedet til kulturhistorisk konservator Stina Ekelund Erlandsen blir ett og ett glass fra Kunnskapens tre i Rådhuset i Stavanger restaurert.
Tekst: Guro Waksvik
Kunstverket, signert billedkunstner Ellef Gryte, skal monteres der det opprinnelig sto, integrert i den nye fasaden.
Det gamle fugematerialet og noe kalk må fjernes, så skal glasset rengjøres og renses med ulike kjemikalier. Feltene med aluminium må poleres og pusses. Hvert glass krever noen timers arbeid.
Aluminiumen er opprinnelig limt på glassplatene, men enkelte deler var løse. De limes på med et fugemateriale.
– Små partier i emaljen er slitt av, de retusjerer vi med de korrekte fargene. Så må vi finne et nivå slik at platene ser likest mulig ut. Glass er et fantastisk materiale, og kvaliteten på de originale platene er imponerende god, sier Ekelund Erlandsen.
Hun er kulturhistorisk konservator med utdanning fra København, og er leder for konservatorene i Museumstjenestene i Rogaland. Oppdraget med glassene har hun som bijobb gjennom firmaet hun driver sammen med ektefellen, bygningsantikvar og steinhugger Mathies Ekelund Erlandsen.
– Da prosjektleder Zakarias Chibssa i Stavanger kommune kontaktet meg var det først og fremst for å få en vurdering: Lot kunstverket seg redde, eller ikke. To glassmestre hadde vært inne før meg. De mente det ikke lot seg demontere til gjenbruk, forteller hun.
Hennes første spørsmål til Zakarias var om hun kunne få lov til å ta ned noen av glassplatene.
– Etter få timer fikk vi ned det meste. Så fikk vi tillatelse til å ta ned hele kunstverket. De originale emaljerte platene fra 60-tallet var i fantastisk god stand. Totalt 10 plater var byttet ut på grunn av skader fra begynnelsen av 2000-tallet. De var i mye dårligere stand, og kan ikke reddes, sier Ekelund Erlandsen.
Platene er tatt ned, nummerert og bevares inntil videre oppbevart hos konservatoren.
Fantastisk kvalitet
Eklund Erlandsen gikk gjennom det hun fant av historiske bilder og tilgjengelig informasjon om kunstverket. Hun forteller at da biblioteket i sin tid skulle bygges, ble det utlyst en nasjonal utsmykningskonkurranse. Verket skulle være i en spesifikk type glass, colorbel. Materialprøver med thermoherdet emaljert glass ble lagt ut i alle de store norske byene. Ellef Gryte gikk av med seieren for sitt utkast til Kunnskapens tre.
– Det originale glasset ble produsert i Drammen Glassverk, som ble nedlagt i 1977. Kunstneren leverte fullskala-tegninger til Glass Knag i Haugesund, som satte sammen platene. De består også av aluminium som er applikert på. Platene ble festet på fasaden butt i butt med små metallvinger. Så ble det lagt gummifuge rundt, forklarer hun.
Hun ble innkalt til flere møter, og diskusjonene om Kunnskapens tre skulle tilbake på fasaden var opphetete, både i kommunen og blant folk flest.
– Jeg la fram ulike framtidsscenarioer. Utgangspunktet mitt var å bevare kunstverket. Arkitektene hadde mange forslag til andre plasseringer av treet. Til slutt vedtok politikerne at Kunnskapens tre skulle integreres i den nye fasaden. Jeg har vært kunstverkets advokat. Ingen skulle få lov til å kaste treet i en container, sier Ekelund Erlandsen.
De 10 platene fra 2000-tallet må gjenskapes.
Hun er sikker på at det vil la seg gjøre, selv om teknikken ikke blir den samme.
– Colorbel ble produsert i Nederland inntil for 4-5 år siden. Vi har funnet en god erstatning, men jeg tror ikke den vil holde like lenge som de opprinnelige.
Neste høst skal kunstverket monteres. Utfordringen blir å finne gode håndverkere som kan utføre jobben. Systemet som skal brukes er heller ikke helt bestemt.
– På den opprinnelig fasaden var platene festet med små vinger og limt på. Nå skal platene festes i et gitterverk. Problemet er at aluminiumsdelene på kunstverket er laget slik at de overlapper fra en plate til en annen. Med gitterverket vil litt forsvinne i monteringssystemet. Det er prisen kunstverket må betale for å komme opp igjen, sier hun.
Opprinnelig sto platene butt i butt, nå vil det bli et diskret sprossesystem. Fargene og størrelsen på sprossene diskuteres i tett dialog med arkitekten.
– Arkitekten spør hvor bredt det kan være, og vi svarer så smalt som mulig. Planen er smale sprosser med fuge mellom. Det var ingen sak å få kunstverket ned og vi skal få det opp. Det er en spennende prosess, sier Ekelund Erlandsen.
LES OGSÅ: Innovativ fasade i Stavanger
