Helen & Hard begynte i det små, og har vokst seg til en internasjonalt anerkjent bedrift med mange ansatte. 25 år etter oppstarten representerer de Norge under arkitektbiennalen i Venezia. – Biennalens tema er Hvordan vil vi leve sammen. Vår idé var å ta utgangs- punkt i det konkrete, hvordan vi kan bo sammen, forteller Siv Helene Stangeland.
Tekst: Guro Waksvik
Installasjonen har fått tittelen «Det vi deler. En modell for bofellesskap». Inspirasjonen er hentet fra Vindmøllebakken bofellesskap, som ble realisert i Stavanger i 2018.
– Vi bor i Vindmøllebakken. Da var det naturlig for oss å si at dette er vårt bidrag. Ved å ta lærdom av erfaringene fra Vindmøllebakken har vi sett på hva vi ville gjort annerledes dersom vi skulle gjort det en gang til, forteller Siv Helene Stangeland.
Tolv beboere ble intervjuet og spurt om hva som ville være viktig dersom de skulle flytte inn i en versjon to. Svarene ble analysert og satt inn i en ny romlig organisering til et utsnitt av et bofellesskap. I installasjonen ser du deler av de private boligene, et nytt romlig sjikt utenfor boligene og et større sentralt fellesrom.
– Det var overraskende at beboerne uttrykte et tydelig behov for å bruke sonen utenfor inngangsdøren mer aktivt. En halvprivat situasjon med for eksempel en benk, en bokhylle, eller en arbeidspult. Et sted å invitere til kaffe. Det er ikke alltid nødvendig med et helt skarpt skille mellom det private og det som er felles.
Dele mer
I Venezia jobbet de særlig med en overgangssone tilrettelagt for å dele mer. Designet er som en hyllestruktur av heltre, med hyller for oppbevaring av ting en ønsker å dele utenfor boligen sin, men som også gir mulighet for små sosiale møtesteder der en kan sy, jobbe, strikke, snekre eller lage mat.
– Det er et romlig delesjikt mellom det sentrale åpne rommet og de private boligene. Vi har artikulert og jobbet med et enkelt byggesystem av treplanker i gran og bøkedybler slik at det er lett for folk å lage endringer i delesjiktet når det kommer nye behov, forklarer hun.
Dette sjiktet ligger som en fleksibel buffersone rundt det store fellesrommet i midten. I paviljongen, designet av Sverre Fehn, vokser tre fantastiske trær midt i det sentrale allrommet.
Arkitektenes bidrag til den nordiske paviljongen i Venezia har vakt oppsikt i både norske og internasjonale medier. Senere i høst drar alle de ansatte til Venezia på studietur.
– Vi får stadig kommentarer og tilbakemeldinger. Det er veldig gøy.
Tre og glass
Reisen begynte i 1996. Siv Helene Stangeland og partner Reinhard Kropf var ferdig med studiene, flyttet til Stavanger og etablerte Helen & Hard.
To ble fort til tre da sivilarkitekt Dag Strass ble en del av teamet. Så vokste bedriften sakte, men sikkert.
– Vi var åtte ganske lenge, og ekspanderte for alvor i 2008. Da hadde vi vunnet noen konkurranser, og var i gang med flere kulturbygg. I 2013 åpnet vi kontor i Oslo, forteller gründeren.
Siden 2008 har spesialisering i tre som byggemateriale vært en bevisst satsing.
– Tre og trekonstruksjoner er en tydelig og viktig del av vår arkitektur. Nettopp derfor er vi opptatt av å bruke glass som fasademateriale. Det gir en mulighet for innsyn og eksponering av det varme og organiske treverket vi jobber med.
I Finansparken i Stavanger var det et bevisst grep. Når mørket senker seg er det som om huset åpner seg for forbipasserende, og visuelt byr på byggets fantastiske trekonstruksjon.
– Det at glasset gjør bygget transparent for byen er viktig, samtidig som det gir forskjellige typer lys og atmosfærer inne i bygget. I Finansparken brukes glass også som solbeskyttelse. Lameller innlagt med folie demper solinnstråling på arbeidsplassene.
Finstemte rytmer
Glass som fasademateriale handler ikke bare om vindusåpninger. Glasselementer i fasaden kan skape en mer helhetlig fasade, også der det ikke er vinduer.
– Vinduer og åpninger i bygg er en vesentlig del av arkitekturen. Når vi jobber med trekonstruksjoner som utgangspunkt får vi ofte en slags rytme i søyler eller andre elementer i tre. Konstruksjoner henger veldig nøye sammen med åpninger, som for eksempel i Vennesla bibliotek. Ribbene i tre definerer et stort, åpent rom med glass i hver ende.
Nylig vant arkitektene en internasjonal konkurranse om kulturhus på Odderøya i Kristiansand. Hele arkitekturen bygger på en intrikat, finstemt rammekonstruksjon i tre, som gradvis åpner og lukker seg, alt etter hvilke funksjoner man har i bygget. Glassfasadene er vesentlige for å følge rytmen både på innsiden og utsiden av bygget.
– Nå venter vi spent på at finansiering skal falle på plass. Realiseringen av bygget ligger nok noen år fram i tid.
Hun er vokst opp i Stavanger og bodde også en periode på Ørlandet. Fellesnevneren er sjø, båt og den rike kystnaturen.
Organiske former
– Vi er opptatt av et organisk formspråk; det du finner i naturen hvor former er resultat av gradvis vekst og påvirkning, og ofte glir over i hverandre. Rom kan ha gradvise overganger til andre rom. Vi liker å skape omgivelser med organiske sammenhenger.
Akkurat nå holder arkitekten på med et stort byplanprosjekt. To havnesiloer i Stavangers østre bydel skal gjennom en spennende transformasjon.
– Vi er opptatt av hva vi kan bruke på nytt. Bygningsmassen er utfordrende, men vi ser at noe kan brukes. Siloene har unike, autentiske, romlige kvaliteter, som en i dag aldri ville finne på å bygge på samme måte. Det blir gjort en rekke bygningstekniske studier for å finne ut hva som er egnet til å bygge videre på eller beholde.
Den ene siloen er fundamentert for dårlig i sjøen, den andre står godt på fjell. Etter planen vil det vokse fram en ny, liten bydel med opp mot 250 boliger. Reguleringsprosessen foregår nå. Kommune, eier og utviklere ønsker å få fart på prosjektet.
Som kongler i grantrær
Fra offentlige bygg og store byplanprosjekter til det motsatte segmentet. Arkitektene jobber også med små hytter; tilbaketrekningssteder i naturen.
– Woodnest i Odda er som kokonger som henger i to grantrær. Nå skal konseptet videreutvikles og to nye hytter skal lages. Vi har i tillegg et par andre oppdrag som handler litt om det samme, foreller Stangeland.
Flere og flere vil ut i naturen. Hvor enkelt kan vi gjøre det uten å skade naturen vi vil oppleve?
– Kanskje vi skal tilbake til kulturarven vår med enkle hytter hvor vi kan kjenne naturen utenfor. Dette er noe vi er opptatt av. Vi jobber med alternative hyttefelt hvor vi prøver å komme tilbake til noe enklere enn de svære luksushyttene.
Gjenbruk, ombruk og resirkulering
– Vi startet hele vår karriere med å bygge om gamle laftehus i Stavanger. I fire-fem år jobbet vi kun med det, og ble kjent med mulighetene for å transformere gamle hus.
De gikk på jakt etter kvaliteter, for å se hva de kan gjøre med det som allerede finnes, og ble veldig bevisst alle mulighetene tre og trekonstruksjoner gir til ombruk og gjenbruk.
– Tre holder seg over tid og blir nesten finere med årene. Vi ble veldig glade i de gamle laftehusene. Da vi skulle lage nye bygg ville vi finne en ny form for laft, og gjenoppta en måte å bygge på. Det er bakgrunnen for at vi var så tidlig ute med å bygge i massivtre, som nå er blitt vanlig.
De har latt seg fascinere av gamle industribygg, og engasjerte seg tidlig i renoveringen av gamle Tou bryggeri, nå kalt Tou Scene.
– Vi kuttet ølfat i to og laget scener og events i de gamle ølhallene. Omtrent samtidig laget vi Geoparken utenfor Oljemuseet. Vi ville peke på oljeindustrien som et sted med mange muligheter til gjenbruk. Ikke bare materialer, installasjoner og det fysiske, men også teknologien i industrien.
De har evaluert og oppsummert, og laget en modell som kalles Gaining by Sharing (GBS) som blant annet Vindmøllebakken er basert på.
Modellen åpner for et mangfold av sosiale og fysiske løsninger. Tanken er at det å dele og bo sammen med mennesker i ulik alder og livssituasjon blir en gevinst både for miljø og for livskvalitet.
– Å bo der selv er veldig lærerikt med tanke på hvordan vi organiserer og koordinerer oss, hvordan vi får gode avgjørelsesprosesser sammen.
Flere bofellesskap
Nå bygges det GBS bofellesskap i Alta, Voss, Mandal og på Engøy i Stavanger. Oslo står på trappene.
– Det er veldig spennende! Det er også interesse for bofellesskap i Italia. I høst skal vi være med på et seminar på Biennalen i Venezia for å utveksle erfaringer og se på hva som skal til for å få det til å fungere i en så annerledes kontekst.
Alle bofellesskapene er forskjellige, men designet etter samme lest.
De bygges alltid i tre, fellesarealene er generøse og beboerne deltar i en medvirkningsprosess.
– Fellesskapene er tuftet på bærekraft og bærekraftige verdier. Vi har en modell som er god å gjenbruke.
Bofellesskapet i Vindmøllebakken fungerer godt og er blitt et populært sted å bo. Skal noen flytte blir leiligheten ofte solgt før den kommer på markedet. Arkitektene trives. Trenger de å trekke seg helt tilbake, kan de ta turen til hytta på Tungenes, tett på havet mot nordvest.
– For oss er det et kreativt pusterom som gir oss muligheten til å jobbe i fred.
Bofellesskapet har 40 enheter og 69 beboere. I 2020 ble Vindmøllebakken tildelt Statens pris for byggkvalitet.
Fakta
- Navn: Siv Helene Stangeland
- Alder: 55
- Stilling: Sivilarkitekt MNAL – Stiftet Helen & Hard sammen med partner og kollega Reinhard Kropf i 1996
- Utdanning: Arkitekthøyskolen i Oslo og ETSAB Barcelona
- Aktuell: Helen & Hard feirer i år 25-årsjubileum.
- Representerer Norge i arkitekturbiennalen i Venezia med «Det vi deler. En modell for bofellesskap.»
- Firma: Helen & Hard
- Etablert: 1996 i Stavanger av arkitektene Siv Helene Stangeland og Reinhard Kropf. I dag har bedriften to kontorer, i Stavanger og Oslo, med totalt 26 ansatte.
Visjon: Å inspirere til bærekraftig liv. Det omfatter energi, materialbruk og sosial bærekraft. De spesialiserte seg tidlig på tre som bygningsmateriale og har også spesialisert seg på bofelleskap. - Priser: Blant annet for Finansparken og Vindmøllebakken bofelles- skap i Stavanger, Flekkefjord kulturhus, Preikestolen Fjellstue, Vennesla bibliotek og kulturhus og Summer House Reilstad.
