Mot årtusenskiftet og frem til i dag har aluminiumsprofilsystemer og glass gjennomgått en formidabel utvikling. Forutsetningene burde derfor være til stede for å kunne skape fasader som med enkelt vedlikehold kan leve langt ut over de 50-60 år som er lagt til grunn i miljødeklarasjoner.
Tekst: Thomas Aasen
Gamle bygninger står som bevis på at tradisjonelle byggematerialer som betong, murverk og tre har lang levetid. Fasader av aluminium og glass kan ikke oppvise tilsvarende historiske referanser, men arkitektur skapt allerede på 1950-tallet dokumenterer at disse materialene tåler tidens tann.
Med minimalt vedlikehold tåler overflaten ulike klimabelastninger uten å forringes. Rådhuset i Stavanger er et av flere eksempler på dette. Bygget ble reist som bibliotek i 1960 og er først i disse dager planlagt rehabilitert.
LES OGSÅ: Multiconsult og LINK vant prestisjekontrakt om rehabilitering av Stavanger Rådhus.
Behovet for oppgradering eller utskifting av fasader skyldes gjerne først og fremst at bygningstekniske ytelser, og da særlig isolerende egenskaper, ikke oppfyller dagens krav.
Dagens komplette profilsystemer og avanserte glass bidrar til å sikre ytelser på et høyt nivå. De tidlige fasadesystemene var for en stor del utviklet i Norge, men gjennom 1970-tallet gjorde utenlandske aktører seg mer gjeldende. Etter hvert krevde en stadig hurtigere utvikling ressurser som fordret et større marked enn det norske som eneste nedslagsfelt. Store, særlig tyske systemleverandører, bidro til at bruk av profilsystemer av aluminium ekspanderte.
Glassgårdperioden
På 1980-tallet skjøt den teknologiske utviklingen og anvendelsen av glassfasader fart. Profilene fikk forbedrete isolerende egenskaper. Anodiserte overflater med et typisk industripreg ble avløst av pulverlakkeringens muligheter, noe bygninger fra denne perioden tydelig illustrerer.
På 80-tallet ble også rammesystemer for glasstak utviklet. Med innvendige drenskanaler, som i motsetning til utallige tuber med silikon på utsiden, sikret at vann som før eller siden trengte inn ble fanget opp og ledet ut.
Kontorbygg og kjøpesentre ble etter hvert bygget med fullklimatiserte glassoverdekkete arealer. Disse bandt bygningskropper sammen, og søkte å skape helårs fornemmelse av sydligere breddegrader.
Henning Larsen gjorde dette grepet med universitetet på Dragvoll allerede mange år tidligere. Da kun med delklimatisering som sikret plussgrader vinterstid, og med store skyvbare glasslameller som kunne trekkes til side på varme dager.
Selv om profilsystemene sørget for regn- og vindtetthet befant funksjonsglassene seg fremdeles i en jomfruelig fase, både med tanke på isolerende egenskaper og kontroll med solenergien.
Selv om produkter med relativt gode ytelser eksisterte, manglet ofte forståelsen for å kunne utnytte kvalitetene.
I tillegg fantes en forestilling om at glass var glass, og at en investering i dyrere glasstyper betød bortkastede penger; en oppfatning umiddelbare kostnader for oppvarming, og særlig kjøling, bidro til å tilbakevise.
Stort potensiale
Dessverre finnes også i dag eksempler på uheldig design med feil valg av glass og solbeskyttelse, gjerne med det resultat at glassfasader stemples som «klimaversting».
Mot årtusenskiftet og frem til i dag har aluminiumsprofilsystemer og glass gjennomgått en formidabel utvikling. Fargenøytrale glass med høy lystransmisjon beskytter svært godt mot uønsket solenergi.
I 3-lagsutførelse oppnår produktene gode isolerende egenskaper. Aluminiumsprofiler oppnår U-verdier på tilsvarende nivå, eller bedre enn tre.
Passivhus og plusshus
For ti-tolv år siden herjet passivhusfeberen for fullt, og glassflater som av naturlige årsaker ikke oppnår U-verdier på nivå med fullisolerte vegger utgjorde selve fienden i energiregnskapet.
Resultater av dette tenkesettet finnes i form av mineralullbunkerser der vinduene er redusert til smale «skyteskår» i 35-40cm tykke vegger. En ensidig jakt på varmetap tok ikke hensyn til de positive effektene av å slippe inn naturlig lys, eller betydningen av utsyn og kontakt med omgivelsene.
Dette ensidige fokuset på isolerende egenskaper er etter hvert moderert. Kontorbygget på Kjørbo i Sandvika, som sto ferdig som det første Powerhouse-prosjektet i 2014, fikk med rehabiliteringen større vindusflater enn de opprinnelige.
Optimalisert lystransmisjon for best mulig utnyttelse av dagslyset ble finstemt mot glassets U-verdi, mens solenergien ble ivaretatt av utvendig duk i samspill med naturlig solskjerming i form av stedlig vegetasjon.
Det nylig ferdigstilte Powerhouse Telemark er bygget med store påhengsfasader i tillegg til generøse vindusflater. Bygninger utformet for å produsere mer energi enn de bruker utnytter samtidig dagslysets muligheter.
LES OGSÅ: Powerhouse Telemark
Levetid og gjenbruk
Over de siste ti årene er aluminiums- og glassfasader skiftet ut på bygg som kun er 30-35 år gamle. Ikke fordi materialene i seg selv er svekket, men i hovedsak fordi dagens bygningsfysiske krav ikke lenger oppfylles.
Prosjektspesifikt design, løsninger som i dag langt på vei har blitt standard hyllevare, har i flere tilfeller vist seg ikke å holde mål over tid.
Dagens fasadesystemer er i langt større grad tilrettelagt for å dekke opp arkitektoniske krav, og finnes implementert som en del av fasadeleverandørens standardsortiment.
Produktene befinner seg på et nivå der videre utvikling kun gir marginale forbedringer i tekniske ytelser. Materialenes muligheter er optimalt utnyttet og prisen for å investere i
tykkere konstruksjoner og flere lag glass må vurderes opp mot effekten av U-verdiforbedringer som først blir synlige med to desimaler.
Forutsetningene burde derfor være til stede for å kunne skape fasader som med enkelt vedlikehold kan leve langt ut over 50-60 år som er lagt til grunn i miljødeklarasjoner.
Selv om glass må skiftes ut under livsløpet unngår en økonomiske og miljømessige kostnader ved å rive ned og gjenoppbygge fasadestrukturen.
Utviklingspotensiale
For bygg generelt preges utviklingen av en økende grad av modultenkesett. For elementer av aluminium og glass finnes også et utviklingspotensiale i denne retningen.
Vinduer kan allerede enkelt demonteres og gjenbrukes.
Det samme gjelder for dører, men lås- og beslagoppsett, særlig for dører benyttet i næringsbygg, vil kunne legge begrensninger på videre anvendelse. Her bør det finnes et potensiale for utvikling av dørkonsepter som tillater endringer av lås og beslag uten negative estetiske og tekniske konsekvenser.
Påhengsfasader kan demonteres, men prosessen er pr. i dag omstendelig og representerer et dyrere alternativ enn å bygge en ny. Teoretisk kan en tenke seg modulkonsepter som element fasader, men remontering og gjenbruk vil ha flere utfordringer knyttet til tetthet, statiske egenskaper og estetiske kvaliteter.
Ulike etasjehøyder og festemetoder samt et totalt fravær av standardiserte formater krever et nytt tenkesett og nye løsninger på veien mot realiserbart gjenbruk.
Miljødokumentasjon og bærekraft
I en verden med voksende befolkning og stadig flere som konsumerer langt utover reelle behov øker nødvendigheten av at vi håndterer råvarene med ansvarlighet og fremstiller produkter på en mest mulig miljøvennlig måte.
Mange typer byggematerialer er under press, noe som også gjelder for aluminium og glass. Begge materialtyper er underlagt retursystemer som i vår del av verden fungerer effektivt.
For aluminium forhindrer imidlertid en kontinuerlig økende etterspørsel at produkter med en høy andel resirkulert materiale kan tilbys som standard.
Så lenge tilgangen på skrap totalt sett kun utgjør 40% av markedets totale behov, bidrar en øremerking av høyere andel i enkeltprodukter kun til å flytte rundt på skrap som uansett ville blitt benyttet og at andre produkter får tilsvarende mindre.
Lang levetid for fasader av aluminium bidrar til et forbedret miljøregnskap for bygningen, men reduserer samtidig tilgangen på skrap og muligheten for en høy andel resirkulert materiale i nye produkter. I Europa gjenvinnes tilnærmet 100% av all aluminium benyttet i bygningsindustrien. Likevel utgjør veksten i etterspørsel en hovedutfordring for miljøregnskapet.
Skrap som resirkuleres krever imidlertid kun ca. 5% av energien som gikk ved første gangs fremstilling og materialet kan gjenvinnes om og om igjen uten at kvaliteten reduseres.
Allerede fremstilt aluminium utgjør derfor en energibank for fremtiden.
En virkelig sirkulærøkonomi vil ikke kunne realiseres med mindre etterspørsel og kravene til vekst modereres.
Fremtidige muligheter
Forbedret utnyttelse av allerede eksisterende bygningsmasse, med innsamling og gjenbruk av høyverdige komponenter, representerer muligheter som kan være verdt å evaluere nærmere.
Det er allerede dokumentert spennende rehabiliteringsprosjekter med fokus på gjenbruk der aktørene har pløyd ny mark og høstet erfaringer.
Innen fasadeentrepenørfaget kan det potensielt finnes nye muligheter innen demontering, innsamling og restaurering, noe som igjen vil fordre økte behov for erstatningskomponenter fra systemleverandørene.
Rådhuset i Stavanger har fasader av aluminium og glass som har fylt oppgaven i mer enn 60 år. Systemløsninger basert på dagens teknologi bør kunne klare å overskride denne levetiden med god margin.
Et langt livsløp kombinert med økende grad av gjenbruk representerer interessante perspektiver for aluminium og glass som fasadematerialer.
