Fra vugge til grav. Glass følger oss gjennom hele livet. Lar oss se verden og hverandre, speile oss og får oss til å se klart.
Tekst: Martin Peukert.
Bearbeidet av Melinda Lemke
Glass forstørrer, forminsker. Kobler sammen inne og ute. Leder lyset og bevarer både mat, drikke og medisin. Både synlig, som i vakker glasskunst, eller skjult, som i kabler der informasjonen overføres til skjermene våre med lysets hastighet.
På grunn av alle glassets egenskaper har det gjort sitt inntog på et utall av områder, litteraturen er intet unntak. Nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann skrev en gang:
«Glass, glass, hva er det? Det er og er ikke, det er lys og ikke lys, det er luft og ikke luft, det er luktfri lukt. Og likevel, for fuglen som er fanget er det et hardt, et usynlig hardt nærvær som den ikke kan se, men trekkes mot i det fjerne. […]
Hvor er du, glass? Jeg ser deg ikke, bare strålen som brytes i deg. Kanskje er du bare en avbildning av sjelen, et speil som mates av bilder og stråler. Sjelen har verken tid eller sted og er likevel alle tilfluktssteders tilfluktssted.»
Et forsøk på å uttrykke glassets vesen med datidens språk. Og usynlighet.
Glass er et materiale som gir oss et spesielt forhold til lys, mørke, skygge. tomt og fullt, eller alt imellom. En indre og ytre fornemmelse med innvirkning på humør, innstilling, livsstil, og i noen tilfeller en spesiell mottakelighet for visuelle stimuli.
Et av de viktigste målene i utformingen av bygninger på nordlige breddegrader er muligheten til å styre lyset.
Jo mindre tilgang på sollys, desto viktigere er det å ta hensyn til de grunnleggende prinsippene når man bygger med glass.
Å bygge med glass
For arkitekturinteresserte forbindes ofte glass med store glassfasader og stilsikre, moderne bygninger. Fasinasjonen er uten tvil berettiget.
En av de viktigste pionerene i moderne arkitektur, Ludwig Mies van der Rohe, er kjent for stålkonstruksjoner og store sammenhengende glassflater. Han skrev en gang at:
«bruk av klare og transparente materialer i arkitekturen skaper en tidløs estetikk og kobling til omgivelsene.»
Stålets styrke muliggjorde slanke konstruksjoner og en arkitektonisk letthet, noe som åpnet for at han kunne bruke store glassflater.
Et eksempel er glassfasaden på på Neue Nationalgalerie i Berlin. Dette er et mesterverk som inkorporerer de tidløse prinsippene i Mies van der Rohes designfilosofi.
Selv i dag er bygget et viktig symbol på minimalistisk arkitektur, og forankrer 1900-tallets modernisme i den historiske arkitekturtradisjonen.
- Letthet og transparens: Glassfasaden gir et lyst og åpent utseende og slipper lys langt inn i bygningen. På en elegant måte skaper dette en innbydende atmosfære.
- «Less is more»: Tydelige linjer og former kjennetegner Mies van der Rohes verk. Også glassfasaden på Neue Nationalgalerie følger denne designfilosofien. Den er helt uten pynt eller utsmykning. I stedet fremheves skjønnheten i selve materialet og hvordan konstruksjonen skaper en forfinet eleganse.
- Inne og ute knyttes sammen: Arkitekturen skaper en flytende overgang mellom interiør og eksteriør. Besøkende kan betrakte omgivelsene gjennom store glassvegger.
- Innovativ teknikk: Konstruksjonen var teknisk banebrytende for sin tid. Arkitekten dyrket kombinasjonen av arkitektens og ingeniørens kompetanse, og tett samarbeid realiserte visjonen om den store glassfasaden.
Det ser så enkelt ut å kunne skape en slik skjønnhet og letthet av glass. Bak dette arbeidet ligger derimot en enorm kreativ vilje og store tekniske anstrengelser for å få realisert dette bygget.
I 1968 hadde man ikke kommet så langt i utviklingen av glassfasadens statiske, energieffektive og korrosjonsbestandige egenskaper. Det har vært en enorm utvikling på disse områdene, og i dag kan vi beundre utallige eksempler på store glassfasader som konkurrerer både i høyde og spennvidde.
Vi jobber ikke bare for å tøye fysikkens grenser, vi skaper også forandringer i hvordan mennesker tenke eller handler.
I dag ser vi for eksempel en renessanse for modulære byggemetoder og bygging med tre, et bærekraftig, ugjennomsiktig materiale. Glasset er helt nødvendig for å slippe inn det livsviktige dagslyset, men hvilken rolle glasset vil spille i fremtidens bygninger gjenstår å se.
Økende krav til bærekraft, energieffektivitet og sirkularitet endrer modus fra storslagen individualistisk arkitektur til mer prefabrikerte modulære bygg.
Det kan bli en utfordring å benytte disse på trange byggeplasser, i renovasjonsprosjekter eller for å møte kundenes stadig mer komplekse forventninger.
Fremgang gjennom glass
Spørsmålet om fremskritt bringer med seg objektive og subjektive meninger som ikke alltid er forenlige. Spør du kong Charles hva han synes om Londons moderne silhuett, vil svaret hans trolig være annerledes enn det du finner i arkitekturtidsskrifter som hyller de moderne arkitektoniske landemerkene.
Charles foretrekker klassiske bygninger og har i sterke ordelag kritisert nye prosjekter som The Shard, The Walkie-Talkie, The Cheesegrater og The Gherkin. Han har omtalt utviklingen som arkitektonisk forsøpling.
Uansett hva man måtte menet fortsetter superlativene å hagle når det kommer til det å bygge med glass. Det er nettopp de store bygningene, som av mange anses som praktfulle, som manifesterer fremskrittene.
Glass karakteriserer ikke bare verdens silhuetter, det beriker også hver enkelt bygning.
Det finnes ikke noe annet materiale som kan romme så mange funksjoner samtidig, og bedre synliggjøre fremgangen i stort og smått. Kun glasset kan råde over lys og mørke, og alt imellom.
Det er ofte de små fremskrittene som skaper de store.
Utviklingen av høykvalitetsglass med forbedret transparens gir klarere detaljer. Forbedret styrke gjør det mulig å bygge slankere konstruksjoner. Innovative belegg gir forbedret varmeisolering. Spesialutviklede farger og overflate-behandlinger åpner for uendelige designmuligheter og muliggjør en detaljrikdom i arkitekturen.
Mer motstandsdyktige glassvarianter tåler stadig tøffere ytre påvirkninger.
Så la oss synge glassets lov, og minnes Gerhart Hauptmanns (bildet) linjer neste gang vi nyter en Chianti eller Barolo:
«Og er det vin, da er glasset fullt av farge og duft, og glasset selv er ingenting eller luft: en form av luft, en form av ingenting, et tomt, lysende barn av lyset.»
Fakta
- Martin Peukert: Arkitekt som har viet tiår til å fremskaffe data for at vi skal kunne bygge og kommunisere bedre. Kronikkforfatteren reflekterer over grenselandet mellom menneske og arkitektur, lys og mørke, drømmer og virkelighet.
